Som vanlig har jeg tilbragt sommeren i barndomsbyen min Grimstad. Skjønt barndom og barndom fru blomstrende ripsbusk. Jeg bodde bare i byen fra 8. klasse til jeg ble utvist fra gymnaset i andreklasse.
Det var tydeligvis likevel nok til å bli husket svært godt av enkelte. Det kan muligens ha noe med min generelt utagerende adferd og skalperte sveis å gjøre, jeg utelukker ikke det.
Fordelen med det var jo imidlertid at jeg hadde god trening i å være skalla før jeg måtte på cellegift i voksen alder og ble skalla igjen.
Jeg kan imidlertid ikke gå til byen og handle her i Grimstad uten å bli shanghaia av en eller annen som mener de har gått på ungdomsskolen eller gymnaset sammen med meg.
Heeeeeei! Hvordan går det? Husker du Ole, han ble prest. Og Kari, hun flytta på landet. Og Pål, han som du var så forelska i?
De ramser opp navn og hendelser i frydefullt tempo mens jeg bare står der med glassaktig blikk og tenker: Åh nei, hvem eeer dette mennesket og hva snakker hun om? Det ringer absolutt ingen bjeller.
Nå skal det jo innrømmes at før nevnte cellegift har tatt et seriøst jafs av hukommelsen, men jeg kan ikke huske at jeg husket så mye av ungdomsskoletiden før jeg fikk senskader heller.
For meg er det helt ubegripelig at folk i min alder kan gå rundt å huske alt og alle man hadde rundt seg for over 30 år siden.
Men det aller verste er jo at de blir snyt fornærma og mistenkeliggjør en på det groveste dersom man ikke husker enhver triviell tildragelse fra 16-års alderen. Da er det liksom den som ikke husker det er noe galt med?!
Da jeg intervjua Anne Lindmo for Tara i Paris i fjor, sa hun noe jeg syns disse folka kan ta til seg: «Det finnes to typer mennesker. De som hadde russetida som høydepunkt i livet og de som har hatt en betydelig stigning i programmet etter det.»
For hvis du sørger for å oppleve litt de neste tretti åra, er det jo rett og slett ikke plass til masse trivia. Alle kan ikke leve med fremtida bak seg.
Jeg syns det er helt greit å leve livet i små sirkler og aldri flytte fra fødebyen, men det er når man forventer at alle andre skal leve etter samme normer og interessefelt at det bærer galt av sted.
Det er litt Norge på sitt verste det der: Å bare være trygg i det små. Er du ikke som meg er det noe galt med deg. Ligner ikke dine livserfaringer på mine, snakker vi ikke samme språk.
Vel, kanskje vi likevel bør vende tilbake til ungdomsskolebenken noen og enhver. Om ikke annet så for å lære oss litt flere språk 😉
Sååå enig med deg! Gå videre, opplev, og ta livet som det kommer. Vi har vel egenrlig ikke noe valg?
Kan se ut som at enkelte er i stand til å velge annerledes 😉
Så enig med både deg og ikke minst Anne Lindmo. Jeg fyller 70 om noen måneder og synes fremdeles jeg har en slags stigning i programmet. Jeg lærer nye ting, opplever nye ting, tenker andre tanker, møter nye mennesker. Jeg synes livet er flott og såååå verd å leve, på tross av at samfunnet forøvrig antakelig synes jeg bør ha anstendighet nok til å dø snart – så jeg ikke belaster velferdssamfunnet. Men en Dagblad-test har spådd at jeg skal bli 127,6 år. It ain’t over till the fat lady sings … og hun kommer ikke til å synge på lenge ennå. Var på 50-års reunion for videregående for en tid siden. Jeg vil fremdeles påstå at mange av dem som var der hadde sneket seg inn. Hadde aldri verken sett dem eller hørt om dem. 🙂