Kaos etter kreft

Norsk helsevesen er blitt en maskin, men selv verdens beste maskin må driftes av mennesker og ikke aliens.

I dag har jeg banna i kjerka. Bokstavelig talt. Jeg sa både fuck, faen og helvete fra talerstolen i St. Hallvar Kirke her i Oslo. Det fikk jeg faktisk blomster for.

Men med så mye kreft-helsepersonell som satt i salen, ville det overrasket meg om de ikke var vant til såpass. Å jobbe med kreft i norsk helsevesen er ikke noe for pyser.

Anledningen var at jeg var invitert til å holde foredrag om mine egne perspektiver på norsk kreftbehandling for Fransiskushjelpen.

Jeg viste både film fra min egen behandlingsprosess og snakket litt om livet etterpå, illustrert av fabelaktige Kari Halvorsen som tegnet til boka mi Fuck tante Augusta.

For det er etterpå, når alle er så sykt glade for at du er frisk, at du føler deg som dårligst. Det er kaoset etter kreft som er vanskeligst å takle for det varer mye lenger og du står ofte helt alene.

Jeg blir riktignok ikke forbipassert av gamle damer med rullator lenger, men bakkene opp til St. Hallvar kirke fordret fortsatt to pauser og midt i foredraget kunne jeg ikke for mitt bare liv huske hva «døden» egentlig het på fint så det ble «sjøldaua».

Kognitiv svikt etter cellegift er jaggu ikke noe for pyser det heller. Så kjenner du noen som trenger et lite foredrag om hvorfor det å være kreftpasient føles som å være bortført av aliens, er det bare å ta kontakt.

Noen må jo få litt fokus på at det verste slett ikke alltid er over med endt behandling. Den allmene forståelsen av norsk kreftbehandling, er altfor sensasjonspreget.

Det er jo liksom ikke like sexy for verken media eller helsepersonell å deale med tørre skjeder, overgangsalder, fatigue og fandens oldemor, som det er å slå kreftceller tilbake.

Likevel er altså det ene en langvarig følge av det andre. Det må brystkreftbehandlingen bli flinkere til å ta innover seg.