Full fart fremover!

Da jeg ble utskrevet fra Radiumhospitalet etter over fire ukers innleggelse, traff beina bakken utenfor utgangsdøra der oppe på Montebello i lett løpefart. Karpe Diem og heisann Montebello sier bare jeg. Fuck off til neste gang!

Inspirert av min fantastiske far som jo desverre døde av kreft mens jeg lå innlagt, bestemte jeg meg nemlig for å ta igjen det tapte, åpne armene og si ja til det meste som hørtes gøy ut.

Da får det ikke hjelpe at hetetoktene på grunn av antiøstrogen-behandlingen brystkreftlegene har satt meg på, viste seg å bli såpass forverret av fire uker i sykeseng at jeg måtte sitte og føne meg selv med kaldluft da sminkøren skulle sminke meg til en fotoshoot med Dagens Næringslivs helgemagasin D2.

Litt svette har aldri drept noen selv om den kan stresse sminkører til det ytterste. Saken blir ikke å se før 8. januar, men da står jeg til gjengjeld frem som kjæledyret til et mannepar så det er bare å bruke adventstiden til å glede seg eller grue seg, alt etter som. Selv velger jeg å glede meg. Voff!

Julebord med pinnekjøtt, riskrem og gode venner har jeg seff også klart å klemme inn.

Det er jo noe av det aller beste med adventstiden slik jeg ser det. Å sitte rundt et deilig bord med enda deiligere mennesker og le, nyte og til og med kanskje gråte en skvett. Det er viktig å velge å være med folk som tåler deg og å tåle dem tilbake. Alt annet er bullshit.

Denslags snakket jeg nemlig litt om da jeg ble invitert til intervju med NRK P1 sitt program Mellom himmel og jord her forleden. Foranledningen var mitt forrige blogginnlegg der jeg ba julestress-klagerne kjøsse meg i ræva. Og ingenting gledet meg mer enn å få gjenta nettopp det i forskjellige varianter 45 minutter til ende.

Men vi snakket også en del om boka mi Fuck tante Augusta og hvorfor livet ikke er for pyser. Boka rekker dere fortsatt å bestille til jul fra forlagets nettbutikk til bare 199 her, og programmet kan dere høre på P1 førstkommende søndag.

Og mens jeg først var på Marienlyst, tok jeg meg seff også tid til en svingom med fabelaktige Per Fuggelli i gangene utenfor store studio.

På en dag som denne da rosablogger Sophie Elise igjen får førstesideoppslag med sin innholdsløse sutring, tar jeg meg selv i å bli mektig irritert over at vi lever i en mediekultur som presenterer hundre på dusinet av hennes kaliber, når de heller kunne gravd etter Fuggelliene i vår tid.

Jeg og Fuggelli gjorde nemlig mer enn å danse. Vi var begge intervjuobjekter til en audition for unge håpefulle som hadde søkt ny programlederjobb i NRK`s Brennpunktavdeling. Vår oppgave var å gi de unge søkerne litt motstand i første program ut som skal handle om dem selv; nemlig generasjon prestasjon.

Sophie Elise er lavterskel-varianten av dem. Enhver idiot klarer jo å sminke seg, kjøpe seg silikonpupper og ta selfies i flatterende lys så lenge man har penger til alt stashet det krever. Høyterskel-varianten er broilerne som i tillegg til å se flatterende ut også skal gjøre kometkarriere innenfor gjeldende trender og statusfelt.

Jeg vet ikke hva Fuggelli sa til disse kidsa, men da en av dem spurte meg om hva jeg tenkte om dem og generasjon prestasjon, måtte jeg si det som det var. At jeg hadde vondt av dem, at jeg tror de har blitt lurt. At de er labrotter i det pågående kapitalistiske eksperimentet om å skape flest mulig kunstige behov for folk med penger og muligheter.

At de fleste av dem kommer til å stresse seg forderva i rotteracet eller miste livsgnisten i marsvinhjulet til en kunstig elitekultur som bare skaper enda flere tapere. At det ikke er verdt det. At de må høre mer på seg selv og mindre på andre. At de ikke må gjøre som mora dems sier. At de aldri må legge seg til.

God adventstid og fuck tante Augusta indeed! 😉