Forventet ventetid

Det absolutt mest mentalt belastende med kreftbehandling slik jeg opplever det, er ventinga. Enten du venter på prøveresultater eller scanninger underveis, eller som jeg gjør nå: Venter på resultatet av biopsiene som ble tatt av meg på mandag.

At det er forstadie til kreft er på det rene, det jeg venter på er å få beskjed om det også er utviklet kreft i tillegg. Kunsten å overleve ventetid uten å havne på asylet, er å prøve å drite i å vente så mye du bare kan. Å få beskjed om at man har kreft, går an å hanskes med. Da vet du hva du har å deale med.  Å ikke vite, gjør deg sinnsyk.

I helgen har jeg derfor hatt besøk av lillesøs Thea med venninne fra Grimstad. Bor man i by kan man lett bli lat og ende på de samme opptråkka stiene sånn som i livet ellers, egentlig. Men åpner man for nye mennesker eller tar imot besøk, må man legge seg i selen for å finne fine ting å vise fram. Jeg ble derfor nesten som ung igjen og har blant annet vintage-shoppa på hipsterløkka med kidsa i går.

Siden jeg også har brukt ventetiden til å se Narcos på Netflix om kokainbaronen Pablo Escobars vekst og fall, holdt jeg nesten på å kjøpe meg en fotsid og psykedelisk blomstrete kartell-kjole fra kokain-industriens glansdager i Miami på tidlig åttitall, men besinnet meg i siste liten. Lillesøs med venninne gjorde imidlertid flere kupp.

Vi rakk også en svipptur til hipster-Mexico med siste skrik i gatemat nede i Torggata.

Jeg hater venting av så mange grunner, men en av de viktigste er at det å vente så altfor ofte handler om forventning. Alle de som bare venter på at de skal bli tynne og pene nok så skal de nok begynne å leve. Alle som bare venter på en bedre jobb så skal det nok gå bra. Egen leilighet så blir nok alt så mye bedre. Eller de som venter på en kjæreste så skal de nok bli lykkelige.

Også jeg som venter på biopsiresultater så skal jeg nok finne ut hvordan jeg skal innrette meg. Bare, bare, bare. Vente, vente, vente. Og mens man venter går tiden som er alt man egentlig har og noen gang kommer til å få.

Klarer man å drite i å vente så mye som mulig, synker også forventningen sånn at det forhåpentligvis blir plass til å leve underveis. Jeg har i hvert fall ikke tid til å sitte her og vente. Venting er for pyser. Så med supermånen hengende over Oslo i går, fikk jeg også klemt inn en bedre middag med gode venner.

Det er jo helt utrolig hvor lenge tiden varer når man kan fylle den med fullmåner, deilig mat, gode venner, skjønne småsøsken, vintage-shopping og hipster-sightseeing i egen by. Noen vaner er riktignok vondere å vende. Som for eksempel da jeg på mystisk vis ble dratt mot dette stativet med dyreprint på en av løkkas hippeste sjapper.

Jeg kommer nok ikke til å anlegge stil som kokain-baronesse i blomstrete kjoler, men leopardprinten får ingen ta fra meg! Jeg ser ingen grunn til å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Vi har alle vårt. Og heldigvis har jeg også skrevet min egen anti-rosa håndbok til livet i krise som dere nå kan sikre dere til nedsatt pris i forlagets nettbutikk her. Del gjerne lenken til Fuck tante Augusta, noe sier meg nemlig at jeg som frilanser kommer til å trenge penga når ventetiden er over 😉