Mammografi og andre grafiske uttrykk

Fy faen i innerste satans helvete som jeg hater kreft og kreftkontroller! Sånn, det var godt å få det ut. Ikke før hadde jeg landet etter ti fantastiske dager med Eurovision i Wien, bar det rett til Aleris for toårs kreftkontroll og mammografi.

Ullevål har flagget ut denslags til private aktører for tiden så da ble det et kvalmende gjensyn med kreftklinikken der jeg først fikk diagnosen.

Bare synet av den korridoren fikk magen til å vrenge seg og alt kom tilbake som et slag midt i trynet. Hvordan bestis Turi satt på den stolen og ventet mens jeg gikk inn. Hvordan hun sa «slapp av, det er sikkert bare en godartet cyste». Hvordan ansiktet hennes så ut da jeg kom ut igjen og ristet på hodet mens tårene rant. Hvordan jeg var helt sikker på at jeg snart skulle dø.

Men så skulle jeg altså ikke dø. Ikke da. Ikke enda. Om en ukes tid får jeg svar på mammografien og om de trenger å ta eventuelt ytterligere prøver, men det kjennes bra, jeg har ikke merket noen endringer og jeg er vant til å leve med døden innabords nå.

Dø skal vi alle, men for noen føles det kanskje mer akutt enn for andre. For oss med en kreftdiagnose og påminnelsen om den gjennom årlige kontroller, er det nok slik. Men jeg kan ikke dvele ved døden, da blir jo livet helt uutholdelig. Jeg velger derfor heller å bruke døden som en påminnelse om å leve.

Også teller jeg fremskritt. Fra da jeg for et år siden på denne tiden var så stiv i kroppen av Tamoxifen-behandling at jeg ikke kom meg opp fra gulvet igjen etter å ha bøyd meg ned på knærne og måtte ringe en venn for å få hjelp.

Fra jeg i fjor ikke klarte å gå til butikken og hjem igjen uten å sette meg ned og hvile. Fra jeg var så blåst i skallen av cellegift at jeg knapt klarte å tenke en sammenhengende tanke, til jeg i dag bare glemmer enkelte vanlige ord. Fra å være livredd for kreften til å kjenne den godt og vite hva som kommer hvis det verst tenkelige skulle skje.

Jeg har trent og jobbet meg opp sakte, men sikkert gjennom beinharde økter i Tøyenbadet med ett mål for øyet og det var å klare ti sinnsyke dager med Grand Prix i Wien uten å kollapse fullstendig. For mange virker Grand Prix kanskje som et tullete mål, men for meg var det som å løpe New York Maraton. Og jeg klarte det!

Alle får sette sine egne mål, men jeg vil at dere som står midt oppi det nå, skal vite at det blir bedre. Ingenting blir helt det samme igjen, men du lærer deg å takle det, leve med det, smile, le og bare tenke på tull og moro igjen.

Sakte, men sikkert klarer de fleste av oss å jobbe kroppen på plass igjen også. Jeg er langt i fra i mål enda, men det går veien og det er det viktigste. En kontroll av gangen. Livet med døden innabords er faktisk slett ikke det verste man har.