Siden jeg ble velsignet med årets andre heftige forkjølelse i løpet av en og samme måned forrige lørdag, har hjemmetilværelsen innimellom deadlines stort sett bestått av å ligge på Lit de parade mens jeg har latt hybelkanine defilere forbi meg.
Det har med andre ord ikke blitt overskudd til særlig med verken julevask eller julepynting enda. Det eneste jeg har fått opp er en liten julebusk på verandaen.
Den ble imidlertid raskt overgått av naboen i toppetasjen som kjører full flombelysning døgnet rundt.
Ulempen med «bare» å være snylte forkjøla i stedet for fullstendig komatøs av influensa, er jo først og fremst at man liksom ikke kan la vær å dra ut på jobb, bokpromotering eller julefestligheter man har takket ja til da nesa fortsatt produserte normale mengder med snørr.
Så selv om jeg fortsatt hoster og peser som en lungesyk spekkhogger, startet jeg for eksempel dagen i dag på NRK P2`s Ekko med å diskutere positivitetstyranniet og krigsteretorikken vi så altfor lett tyr til i møte med kreft og annen alvorlig sykdom.
Det var en sann fryd å høre redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening svare et kontant «nei» da programlederen spurte: Men hjelper det ikke mot sykdom å tenke positivt og være kampklar?
Holdningen din har ingen innvirkning på kreftsykdom, enten du er krampaktig positiv eller krampaktig negativ. Sistnevnte er jo for eksempel min gamle grandtante Augusta som boken min «Fuck tante Augusta» er oppkalt etter, et lysende eksempel på.
Hun var ikke syk, men lei av livet og «la seg til» som de kalte det den gangen. Det vil si at hun la seg i sengen for å bli pleiet av sine nærmeste mens hun ventet på å dø. Der ble hun liggende i 23 år. En svært givende og interessant radiosamtale om hvorfor folk ber alvorlig syke om å «stå på» og «være sterke» som du kan høre på podcast her hvis du vil.
Ellers har jeg rukket over en rekke juleselskaper med nesa i klut også.
Både pinnekjøtt med gode venner samt Tara`s tradisjonsrike julefest for tiende år på rad, er tilbakelagt.
Hos Tara ble både jeg og redaksjonssjef Kathrine Gram Ellingsen tildelt blomster for hederlig innsats i året som har gått.
Redaktør Torunn Pettersen joinet oss også etter hvert.
Men den eneste gangen jeg har følt meg virkelig vel og komfortabel midt i snørr-tsunamien denne uka, var da jeg dumpet ned ved siden av Tara`s filmanmelder Ellen Christensen for å avlaste prolapsen litt under julefesten.
Ellen lå et halvt år foran meg med brystkreftbehandlingen da jeg fikk diagnosen. Det var hun jeg fikk bomme orale kvalmepiller av under cellegiften da de anale mildt sagt gikk meg på nervene.
Man blir litt sånn når man har vært gjennom en kreftbehandling; et blikk, et flir, en kort kommentar er nok. Vi vet hvordan andre i samme situasjon har det og vi vet hvordan det føles å være på fest der alle skryter av hvor godt du ser ut når du står der og svaier med fjarten senvirkninger, cellegift-demens, prolaps og nå også forkjølelse på toppen av det hele.
Og til uka er det ny kreftkontroll på Ullevål igjen. Juhu, liksom. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på og det er at resultatet av den kontrollen overhode ikke vil påvirkes av hvor positiv eller negativ jeg selv skulle være. God helg!
Legg igjen en kommentar