Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean 😉