Litt andakt på en søndag

I anledning helgen har jeg faktisk vært i Den Norske Kirke for første gang på så lenge jeg kan minnes. Til alt overmål skyldtes det velsignelsen av ekteskapsinngåelsen til to skjønne venner av meg: Anders og Kurt Joar. Kirken har jo som kjent sagt nei til homofil vielse, men velsignelse tillater de altså prester som vil det å gjennomføre.

Det er jo rimelig smålig og lite kjærlig å skille på kjærligheten på den måten syns jeg, men så meldte jeg meg også ut av kirka allerede som femtenåring da jeg lot vær å konfirmere meg. Jeg er likevel optimist på hele menneskehetens vegne og ser det som selvsagt at kirken snart rydder opp i dette og følges av både kirker og  moskeer verden rundt på sikt.

Visst er det kaos og ondskap i verden, men det lurer ikke meg til å tro at mørkemennene vil seire. Troen på at trolla skal vinne, avler bare enda mer ondskap og er i seg selv mye av grunnen til at vi ofte har tatt ett skritt frem for så å ta to tilbake. Historisk sett har vi likevel hele tiden beveget oss fremover.

Selv om mange liker å fokusere på krig og konflikt, har menneskrettighetene aldri stått sterkere enn i vår tid og sterkere skal de bli. Menneskets vilje til ondskap er stor, men menneskets vilje til kjærlighet er mye større. Uten kjærligheten vil vi visne hen og dø og er det noe vi mennesker har vist oss i besittelse av så er det jo selvoppholdelsesdrift.

Og etter å ha veltet meg i kjærlighet og glede hele lørdagen, er jeg bare enda mer sikker på det: Størst av alt er kjærligheten. All verdens hat, tanker om oss og de andre, forskjellsbehandling og livsfarlig generalisering av de mange på bakgrunn av de få, fremstår som smålig, tafatt, grått og impotent i møte med kjærlighetens enorme kraft til å spre glede, samhold og liv.

Det var en ære å få være med å feire kjærligheten til Andres og Kurt Joar i helgen og en inspirasjon å se gledestårene og varmen den skapte.

Når jeg putta minnekortet til kamera i PC`n i dag, ser jeg også at bryllupet visstnok inspirerte meg til å finne litt kjærlighet selv, men det må ha vært etter konjakken altså for dette husker jeg ikke så mye av.

Men det beviser jo igjen bare min påstand: Selv konjakk-komatøs etter åtte timers bryllupsfeiring der det verken ble spart på vått eller tørt, er det kjærligheten som romsterer rundt i de to-tre hjernecellene som fortsatt er slått på. Tenk hvordan den lyser når vi slår på alle sammen, sier bare jeg. La det bli lys!