Da har jeg fått på meg klærne igjen etter å ha velta meg naken rundt i VG forrige uke i et forsøk på å få folk til å gi litt mer faen. Vi har til og med tatt nye byline-bilder til bloggen med både klær på kroppen og hår på hodet.
Så snart blir det litt oppussing her på Tarapi. Nå som cellegiften har sluppet taket og håret kommet tilbake, er jo disse blomst og turban-bildene litt utdatert og vi prøver jo å henge med i tiden og forvente litt effektivitet. Enn så lenge i hvert fall.
Jeg sier enn så lenge for i midten av juni er det tid for min første kreftkontroll på Ullevål etter endt behandling. Jeg syns det har gått så sinnsykt fort, man rekker liksom ikke å få hodet over vannet og trekke pusten før man må begynne å grue seg igjen. 
Det har vært et helvetes, heidundranes år – på godt og vondt. Jo mer roen har senket seg, jo mer har jeg kjent at jeg egentlig fortsatt er litt sjokk. Alt har gått så fort sett med et slitent tilbakeblikk.
Men nå er også tiden inne for å oppsummere hele dette året i en bok som skal ut på Liv Forlag til høsten. Jeg har deadline i juni så hele mai skal jeg sitte lenka til skrivebordet og prøve å finne en form på dette her og da trenger jeg innspill fra dere som følger bloggen!
Mye av boka skal jo baseres på blogginnleggene jeg har skrevet underveis i denne kreftprosessen, men i tillegg skal jeg jo sy dem sammen med det som skjedde i tiden mellom dem og kanskje også på grunn av dem.
Jeg vil ikke gi ut enda en «kreftbok», men ønsker å bidra, inspirere og kanskje også være til trøst, hjelp og latter for de som både rammes av sykdommen og alle dere som står rundt oss. Jeg vet i hvert fall at jeg selv savnet en slik bok da jeg fikk diagnosen, men what to do?
Så da vil jeg spørre dere om litt hjelp. Hva ønsker dere av en sånn bok? Hva var det med med kreftbloggingen min som gjorde at du fulgte den? Hva vil du egentlig vite? Hva bør jeg enkelt og greit skrive mer om?
Jeg trenger dere som med-Tarapeuter på dette prosjektet, det er tross alt dere som har gitt meg mange av innspillene, ideene og motet til å blogge som jeg har gjort underveis. Så send meg en melding, skriv i kommentarfeltet under dette innlegget, eller post noen tanker på Tarapi sin Facebook-side. Jeg trenger dere!
Hei!
Syns det var veldig «gøy» (misforstå meg rett) å følge med på bloggingen din om sykdommen. Det var ærlig, rett frem og gav fingeren til positivitetstyranniet og «tenk deg frisk»-bølgen som ser ut til å ramme veldig mange både med sykdommen og de rundt. Jeg tror forresten veldig ofte at det er begrenset hvor positiv og lykkelig og kampklar en med kreft alltid føler seg, og at disse følelsene ofte blir påtvunget fra omgivelsene. Har derfor lyst å høre mer om hva du tenkte om din egen dødelighet og døden midt oppi dette og i hvilken grad du følte at det er ok å snakke om. Har en pappa som døde av kreft for et par år siden. Han var ikke fra Norge, og undret seg over hvor brydde og lett røde i kinnet folk her ble når man så mye som nevnte ordet i forbindelse med en så alvorlig sykdom han hadde.
Gleder meg til å lese boken! 🙂
Døden ja, den tenker jeg mye på og snakker faktisk mer om enn før. Jeg driter i om folk blir røde i trynet. Døden fortjener sin plass i hverdagsamtalen den også og jo mer vi snakker om det på en avslappet måte, jo midre røde i trynet blir vi tror jeg?
Enig. Syns den fortjener sin plass i kafè-og handlekøsamtaler som alle andre ting. Trenger ikke sette av tid og dato, eller ha en voldsom andektighet over det. Jeg tenker at døden må føles litt ensom for alle, men kan tenke meg hvor overveldende og hvor mange stadier man må gå i gjennom i relasjon til dette når man får en alvorlig sykdom som enten sikkert eller potensielt kan ende i dette. Alle skal jo dø, men ikke alle kommer til å vite av hva eller når. Så håper du får med litt om dette, det har jeg lyst til å lese om! 🙂 Kan tenke meg det blir veldig bra iblandet den sedvanlige ironien din ;).
Ja jeg har tenkt å holde tekstene utenom blogginnleggene i en litt mer nøktern tone og livet med døden innabords blir helt klart et tema! Takk 🙂
Sitat;»Jeg driter i om folk blir røde i trynet» Sitat slutt.
Døden er selvsagt en del av en helhet, fra vi er født og til det avsluttes av ulike årsaker.
Det er trist å bli møtt med selvhevdende og respektløs holdning hvor mennesker velger å «gi faen» i hva og hvordan andre tenker og føler omkring komplekse ting i og om livet. Vi er alle ulike, og takk for det.
At du f. eks. velger å brette deg ut i en riksavis er komplett uforståelig for meg, og er min mening. Etter mitt syn så handler det om oppmerksomhetsbehov fremfor å tale en sak og/eller tema. Det blir nærmest pinlig at du hevder å fremme en kreftsykdom på denne måten, og som at det er «slik» vi kvinner har det når vi er syke. Det er påtrengende, rett og slett.
Hei du, jeg husker du var ute og svingte pisken sist jeg var naken i Tara også. Kjenner deg igjen på den passiv-aggressive skrivestilen. Denne kommentaren forteller vel ellers mye om deg, men ingenting om meg. Jeg tenker du er smålig, selvsentrert og påtrengende dum som har fått for deg at det du kaller «utbretting i avisen» først og fremst handler om kreft og oppmerksomhetsbehov, men det er nå bare min mening 😉
Jeg står på mine meninger, selvsagt.
Imidlertid så registrerer jeg at du på grunn
av mine meninger kaller meg smålig, selvsentrert og påtrengende dum på grunn av disse.
Jeg nedgraderte deg ikke som menneske for å hevde meningene mine. Det er sterkt beklagelig
at du føler det behøvelig å tråkke over meg som menneske fordi jeg mener noe annet enn deg.
Dessverre støter man noen ganger på folk som
ikke vil eller klarer å holde seg til tema/sak.
Dette er noen av grunnene til at jeg leser bloggen din og liker den:
– du har bøtter med selvironi
– du bruker ram galgenhumor
– du peker på overlevingsstrategier
– du tør være åpen, direkte og ærlig
– du tør være fri for korrekthet og
– du er stolt av å være «en sjelden fugl»
For uavhengig kreften, eller annen sykdom, er personen bak den mest interessante.
Jeg har mange ganger stusset over folk (særlig i media) som begynte å følge bloggen etter at jeg fikk kreft og kaller meg «kreft-blogger» og sånn. Jeg skrev jo om akkurat det samme både før og etter diagnosen føler jeg: Livet er ikke for pyser! 😉 Men noen ganger leser man jo bedre når bokstavene blir litt store sånn som kreft bidrar til. Det setter nok mye av budskapet mitt i et tydeligere perspektiv, men det er jo ikke slik at en kreftdiagnose forandrer hvem du er! Takk for fin kommentar 🙂
Jeg går utifra at flere nå oppdager at her er
mer enn bare ‘solskinn’. Jeg ble omtalt som
PÅTRENGENDE DUM like over her fordi jeg ikke
nødvendigvis mener stereotypt. Slikt er leit.
Når en blogger velger en stil som er direkte
og åpen så må der etter mitt syn også tolereres
at kommentarer kan speile det samme.
Jeg er redd du blir skuffet. Den eneste som begriper hva det er du vrøvler om er nok desverre deg selv.
Javel, ja, så meninger som går på tvers av dine er kun vrøvl i dine øyne, registrerer jeg. Pluss at du mener at jeg er påtrengende dum, selvsentrert og smålig. Kort oppsummert.
Ja. Hva du mener er umulig å få grep på når du bruker et så uklart og passivt-agressivt språk. Hvilket tema du egentlig adresserer like så. Kort oppsummert fremstår derfor innleggene dine som usammenhengende vrøvling.
Siden du ikke la ut svarlenke i din siste kommentar til meg, så legger jeg mitt tilsvar her.
Ref;
7. mai 2014 at 10:13 #
Ja. Hva du mener er umulig å få grep på når du bruker et så uklart og passivt-agressivt språk. Hvilket tema du egentlig adresserer like så. Kort oppsummert fremstår derfor innleggene dine som usammenhengende vrøvling.
—————
Hva er det du opplever som uklart? Jeg utdyper og/eller forsøker å klare opp i ting om du ønsker det.
I blogginnlegget ditt ber du om meninger og innspill, og derfor tillot jeg meg å kommentere. Det er beklagelig om jeg oppfattes som uklar. Det er litt surrealistisk å bli så til de grader nedgradert som menneske som det du velger å gjøre i din retorikk i forhold til meg. I følge deg så er jeg ikke noe annet enn påtrengende dum, smålig, selvsentrert, og at det jeg mener skal være kun noe usammenhengende vrøvling som ingen andre forstår noe av.
Fortsett å kalle en spade en spade og for all del; ikke dropp ironien, humoren, faenskapen og frekkheten. Det er nok av sørgelige kreftbøker (sa hun … ;)) Vær deg – hele deg, med dritt og gull, det er derfor jeg leser bloggen din. Jeg vi le om kreft, ikke bare lese. Så lenge du skriver om deg, og ikke kreft generelt, kan folk mene hva de vil, bli rød i kinnene som tomater. What the fuck – det er din historie. Noen tær kommer til å bli ømme … det tåler du. Lykke til. Gleder meg 🙂
Haha, lei av sørgelige kreftbøker ja, men så har jo du skrevet den aller, aller beste av disse da Gunnhild Corwin! Idas Dans var fantastisk! Men min historie er jo heldigvis en helt annen ja. Takk for innspill, du er gull 🙂
Vet du, jeg er langt på vei enig med deg. Jeg protesterer litt på det med ‘faenskap’, gitt at man da inkluderer muligheten for å tråkke et menneske ned med ord. Når der f. eks gis tilsvar om at jeg angivelig skal være dum? Det er direkte og brutalt språk, og det gjør litt vondt et sted langt der inne, nettopp fordi ord blir bevisst brukt for nettopp å nedgradere.
Jeg er tøff for de som ikke kjenner meg, og har heldigvis også positive sider har jeg fått høre, utrolig nok.
Nå er jeg bare sliten etter snart ett år med behandling. Er så og si nettopp ferdig med strålingen, og det er godt mulig at dette vakuumet gir plass for masse følelser som der ikke har vært tid og rom for?
og pssst: Looking gooood 🙂
Hehe, takk, føler meg ganske kul med hår på knollen igjen ja 😉
Først: Det siste bildet av deg over her er aldeles nydelig-lekkert!:D
Så: Jeg lurer på hvordan du oppdaget at du hadde brystkreft. Mammografi? Kul? Vondt? osv osv. Det kan du ta med i boka.
Kanskje få med noen bommerter du gjorde, som du ikke unner andre å gjøre. Sånn a la «gå på party samme kveld som cellegift», «drikke rødvin dagen før cellegift», «tro man orker mer enn man orker».. hvis dette er bommerter, da, jeg vet ikke jeg, bare diktet opp eksempler men du forstår sikkert hvor jeg vil hen. Det kan jo hende det går på helt andre, mer mentale ting også. Hurra for at du skal skrive den boka! Klem 😀
Nå snakker vi! Veldig gode tips, Elisabeth! Noterer 🙂 Tusen takk!
Tilfeldig at jeg begynte å følge deg – men etter jeg gjorde det så forstod jeg noen av kommentarene til en venninne med stage 4 brystkreft – tenker særlig på de såkalte positive kommentarene du refererte til om kreften «forandret livet mitt til noe mer positivt», «rosa fellesskap og «keep fighting» – tror en motvekt til dette er viktig og vil være det beste med din bok…
For et par uker siden tok i biopsi av to kuler i det ene brystet – jeg var heldig (de er godartede). Jeg sendte deg en tanke da jeg entret «Breast Care Centre» (jeg bor i utlandet) – jeg ble nemlig kvalm av alt det rosa og skinnende hvite interiøret og den så veldig hyggelig tonen – tenkte på deg og at jeg nok måtte finne et annet sykehus til behandlingen hvis dette ikke gikk min vei…
Så skriv fra leveren og skriv hvordan det egentlig er – mange som vil sette pris på det og jeg tror det er lettere å være pårørende hvis man vet hvor kjipt det egentlig er!
Ja positivitetstyrranniet skal jeg absolutt adressere, takk for supre innspill Kristina 🙂
Hva får deg til å tenke slik du tenker ! Hvor henter du gutset fra ? Er det noe du kan lære andre i denne boken
Hehe, ja det var det da, vet ikke om jeg kan lære bort så mye konkret, men håper i hvert fall jeg kan inspirere 🙂
Jeg synes det har vært interessant å lese om dine følelser rundt det hele, de har skilt seg litt fra andres «tenk deg frisk»-greier. Innimellom er du ganske tøff mot folk som sier «dette klarer du» og lignende, det kan nok provosere noen, men jeg syns det tilfører samtalene, debattene, tankene (velg hva du vil) om kreft en ny dimensjon som jeg tror mange har savnet. Så det syns jeg er en viktig del å ha med!
Og så tror jeg at dine beskrivelser av alt som skjer med kroppen, smerter, promping og sånne ting kan være til kjempestor hjelp! Det snakkes mye om det som gjør vondt i sjelen ved kreft, men mindre om smerter og rare og uvante ting som oppstår.
Takk for deg og bloggen din! Morsom, tankevekkende og innimellom lett provoserende -kvalitet!
Uten provokasjon blir det ofte lite diskusjon 😉 Takk for supre innspill 🙂
Spennende bokprosjekt Lene.
Da min venn fikk kreft googlet hun seg stein sjuk og død på ett øyeblikk, jeg fikk fikk nesten sjokk for ho er en svært oppegående medsøstre og sjelevenn .
Jeg fikk tilogmed problemer med at kreften nesten tok over hennes personlighet ……. Selvopptatt er en ting men og bli hele kreften er en annen ting.
Selvfølgelig er man i sjokk i begynnelsen og det er greit å vite, men Google kan være en kretfgiftsprøyte.
Videre er jo møte med helsevesen , ørten forskjellige leger og kroppens endringer ofte det som opptar en ny sjuk.
Og det med bivirkninger er ett kapittel, det er så individuelt sier de…….men si det som det er, gift er gift , og kroppen er forgiftet med cellegift. Jeg opplevde så godt når folk var spinn ærlige mot bestisen min . . Ho var ikke så klar for galenhumor når ho så ut som ett laken og sugde på drops for å få mere spytt i munnen for en bivirkning gjorde munnen tørr som sandpapir og hun trodde hun drakk for lite og det medført stressede følgemed drikkelister for og ikke tørke inn. men alt er så individuelt.
Nå når ting har roet seg sa hun , tenk om noen hadde sagt at det og det skjer og det er sånn det er.
Men kreft sykepleierne var gode sa hun.
Nå er galgenhumoren og alvoret godt blandet og jeg har igrunn fått igjen min venn. Mye har jeg lært. Det at hun fikk vondt underbeina for ting angrep små nerver , herregud…. Vi som trodde at føttene måtte amputeres for hun hadde føttene i isbad , ny bivirkning sa de visst……
Ja.ja Lene……. Tror en sånn bok blir suksess , den kan ligge på venterommet der vi sitt og vente på gooogles giftsprøyte.
Lisa:-)
Haha, åh herregud, google er døden ja, ingen tvil om det, been there, done that! Godt å høre at venninnen din har fått hodet litt over vannet igjen. Bivirkninger skal med ja! 🙂
Jeg begynte å lese bloggen din fordi du var så rett fram, og fikk meg til å sitte og småle for meg sjøl der jeg satt. Du skriver det alle andre såvidt tør å tenke på, og du skriver det på en så god måte at det gjør det helt ok liksom. Du får det som folk ser på som unormalt til å bli normal, din greie og det som særpreger deg, og det er noe boka di burde også vise, nettopp fordi det er sånn du er, og det er ditt særpreg. Alder er jo bare et tall, og man skal jo dame en gang allikevel, og da kan det jo være lurt å tenke på at vi skal jo faktisk ha noe å le av når vi ikke klarer å komma oss ut av senga lenger 😉
Haha, takk for inspirerende kommentar 🙂
Skulle stå daue og ikke dame da, autokorrekt er ikke helt enig med dialekta mi gitt
Hei!
Har til stadighet fått opplest linjer og avsnitt fra bloggen din.
Jeg har blitt noe satt ut av din direkte tale om div alvorlige tema. Av og til har jeg syns du er direkte frekk.
Men jeg har og blitt fasinert over hvordan disse frekkhetene har avgiftet en del svært alvorlige tema.
Jeg tror din direkte tale , frekkhet og ærlighet gjør deg sann.
Jeg vil nok fortsatt få opplest sitater fra bloggen din og jeg holder litt pusten av språket ditt. Men må innrømme at jeg er blitt vant til det.
En bok om dette temaet tror jeg folk vil ha.
Det er noe utenom det vanlige .
Med vennlig hilsen
John
Så bra du iike er lettskremt, John, takk 🙂
Hei 🙂
Jeg fikk også kreftdiagnosen i fjor sommer og begynte da å google på nettet. Kom i den forbindelse over din hærlige blogg, og det har vært veldig godt for meg å lese om dine erfaringer. Tror det er din blanding av alvor og humor som fenger meg. Du skriver om en alvorlig sak, men på en så levende og livat måte. Faktisk veldig fint å lese om kreftbehandling og kunne le litt samtidig 🙂 Jeg ville iallefall like å lese om hverdagen din, hvordan du hadde det på godt og vondt i tillegg til litt tips og råd om hva du syntes fungerte og ikke i forbindelser med bivirkninger o.l. Og ikke minst om hvor viktig det er å holde hodet over vannet i en slik situasjon !! Jeg tror psyken vår er noe av det viktigste å pleie under kreftbehandling.
Lykke til og jeg gleder meg til å lese boka di 🙂
Aldri så galt at ikke google er godt for noe altså 😉 Veldig fint å høre Kristin, tusen takk for innspill 🙂
Hei!
I tillegg til alle gode innspill du har fått:
Jeg kunne tenkt meg å lese om hva du satte pris på at folk sa til deg da du var syk. Jeg skjønner godt at det ikke er greit å høre at du må tenke positive tanker osv. Men hva satte du pris på at folk sa? Det vil jo være veldig individuelt, men dine tanker om hva de som står rundt kreftpasienter kan bidra med, ville vært interessante.
Takk for innspill, det viktigste er nok å være oppriktig, ikke ty til floskler og være til stede med seg selv tenker jeg. Skal utdype det litt mer i boka 🙂
Supert! 🙂
Hei,
Etter jeg ble diagnostisert med brystkreft, var jeg opptatt av å finne ut hvordan behandling vil påvirke livet mitt, hvor ille vil det bli. Alt var nytt, skummelt og uforutsigbart. Leste endel amerikanske diskusjonsforum, men ble overveldet av sisterhood and we gonna make it attitude. Jeg viste at jeg ville » make it» men var livredd hvordan behandling ville påvirke meg. Husker at jeg undret meg at du stadig var på farta og det gav meg håp for å tro at man ikke nødvendigvis bare ligger hjemme og spy. Jeg tror at mange som bli syke har behov å føle kontroll, forbrede seg til det som måtte komme. Erfaringer hvordan man kom seg gjennom cellegift, stråling og alt det annet man må gjennom som kreft syk vil være nyttig å dele med andre. Selvfølgelig er hver sykdomsløp unik og det går ikke an å sammenligne, men andres historier gir håp og trøst. Lykke til videre 🙂
Javisst er det store individuelle forskjeller, men mye er jo likt også. Takk for flott innspill 🙂
Jeg hadde fulgt bloggen din en stund før du skrev at du hadde blitt diagnostisert og jeg husker at jeg ble rystet inn i margen da jeg skjønte at du blogget om kreften bare dager etter at du selv hadde fått vite om det. Jeg var utrolig imponert over at du ikke holdt det for deg selv og over at vi fikk lov til å dele alle bølgedalene dine.
Det jeg likte spesielt godt var perspektivet fra en som levde alene. En som ikke hadde foreldre, kjæreste eller familie som var veldig delaktige, men som klarte å komme seg gjennom alt det nye og skumle med «voksenfamilien» sin. Jeg tror at å fremheve hvordan du brukte dem som var nære deg (bli fulgt til sykehuset, bli hentet osv.) var viktig for deg og hvordan man kan hjelpe venner til å hjelpe seg.
Ja den urbane familien er jo uvurderlig for oss som lever alene 🙂 Takk for innspill 🙂
Hei og tusen takk igjen for bloggen din 🙂 Jeg fant den også mens jeg googlet meg livredd. Den har hjulpet meg gjennom forløpet av sykdom og behandling. Den har fått meg til å gråte også, fordi det endelig var noen som satte ord på det jeg også følte og tenkte. Blir litt tvangsforet med «positivitet», og da er det godt å finne noen som sier det som det er. Syns det har vært fint å lese om din opplevelse av det hele. Vi blir jo bombardert med saklig, og ikke alltid ærlig…., informasjon fra helsevesenet (f.eks. at hudskader KAN oppstå under stråling… 😉 ) Jeg er sikker på at boken din blir flott og jeg gleder meg til å lese den 🙂
Så fint å høre Inger-Anne, takk 🙂
Kan du skrive noe om at det å bli behandlet for kreft ikke er en kamp eller krig som vinnes eller tapes. Og ofte ser det ut som om man ikke er flink nok til å slåss hvis man ikke overlever. Det er da vel ikke pasientens skyld hvis man dør, det er sykdommens.
Også alt dette evindelige maset om positivitet.
Jeg kjenner jeg blir sint bare ved tanken.
Det skriver jeg garantert mye om ja! 🙂
Hei!
Skal boka omhandle andre krefttyper som også rammer kvinner? Som gynekolog har jeg i årevis forundret meg over hvorfor eggstokkreft og livmorhalskreft på et vis er nye mindre «sexy» enn brystkreft. Ingen kampanjer eller kjendiser (bortsett fra Angelina Jolie ;-)) som fronter disse sjukdommene eller innsamlinger til mer forskning. Svære operative inngrep i underlivet kombinert med beinharde cellegiftkurer og stråling gir mange kvinner lngvarige seinvirkninger…
Den arvelige formen for brystkreft er jo ofte koplet til kreft i eggstokkene. Det gjør den ekstra aggressiv spesielt for unge kvinner.
Hadde vært flott med ei bok som vi gammeldoktran også kan bruke når vi skal videreformidøe kunnskap til våre unge kolleger!
Lykke til!
Jeg kan nok ikke ta for meg flere kreftformer enn brystkreft, men du har et veldig godt poeng syns jeg!
Jeg begynte å følge bloggen din nærmest ved en tilfeldighet, og jeg ble nok mest fenget av personen Lene og ikke av sykdommen din.
Vi har vekslet noen kommentarer før, og jeg har ikke hatt kreft, men en annen livslang sykdom/skade.
Jeg liker hvordan du har skilt på sykdom og person, altså at man ikke ER sykdommen sin, Det synes jeg du skal få med i boken din!
Hyggelig å høre, det skal jeg garantert få med! 🙂