Fy faen, man blir så koko i hodet av kreftbehandling at jeg egentlig syns det er rart at de ikke smeller inn en psykiater innimellom alle legene, sykepleierne og onkologene man må gjennom.
Nå fikk jeg jo siste cellegift forrige mandag og det var en dag jeg hadde sett frem til. Men etter møtet med kreftlegen i forbindelse med den videre behandlingen med stråling og anti-østrogener, bivirkninger og effekt av dette, har jeg tatt meg i å savne cellegiften.
Det er noe med fienden du kjenner som er betryggende og godt. Det er usikkerheten, ventingen, alt det nye som tar rotta på psyken din under kreftbehandling. I hvert fall er det sånn for meg.
Cellegiften var liksom avgrenset, bestemt, fastlagt. Da jeg holdt på med det, kom det ingen nye overraskelser annet enn kvalme og utslitthet. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Nå har jeg en liste med fjarten nye og potensielt dritskumle ting på blokka.
En ting er stråling og anti-østrogener, men i tillegg har jeg pådratt meg et gallopperende blodtrykk jeg stadig må få nye piller for og så må jeg faen meg scannes i et sånt helvetes MR-rør igjen fordi jeg har så store smerter i korsryggen som jeg på dårlige dager seff er helt sikker på er kreft.
I tillegg blir jeg gaaaal av alle som nå kommer bort til meg ute i samfunnet og stråler over at jeg nå er ferdig med dette her siden cellegiften er over. De forventer seg jublende smil og erklæringer om at jeg nå kjenner meg frisk. Dra meg langsomt inn i fuglekassa etter de nesehårene jeg ikke har altså!
Jeg er utmatta, sliten, deprimert og gruer meg som ei våt bikkje til resten av behandlingen. Men jeg vet det kommer bedre dager og at ting ikke er så ille som man frykter når man først kommer i gang.
Men etter å ha sittet og hørt på legen liste opp alle fallgruver, bivirkninger og dette-kan-du-ikke-gjøre, kjenner jeg at jeg har mest lyst til å bestille full avlivning ved neste konsultasjon.
Listen var så lang at fotograf Xenia ikke fikk pressa alt inn på filmen en gang. Særlig det der med hjertet friker meg helt ut, men vi står han vel av. Men nestemann som gnåler forventningsfullt om at jeg er frisk, tørker jeg snørra på altså!
Fyttikatta Lene, en kan jo nesten bli lysten til å legge seg under en busk og dø av mindre! Jeg er akkurat halvveis i cellegiftbehandlinga og skal heldigvis ikke stråles, det ble jeg enda mer glad for nå!
All verdens gode ønsker og hilsen fra saueskinnet i sofakroken fra et omtåka cellegifthue.
Livet er fantastisk og helt forferdelig – fryktelig fantastisk 😉
Courage !
Haha, ja det ække noe for de lettskremte dette her! Litt irritert på at de ikke var tydeligere på at jeg kunne velge å fjerne hele puppen og dermed slippe stråling, man er jo helt i sjokk i den fasen så jeg bare diltet med og gjorde det legene sa. På den annen side orker jeg ikke ny operasjon heller så da får jeg bare kjøre på. Fryktelig fantastisk indeed! God bedring til deg også 🙂
Du skal ifølge det berømte regelverket ha krav på samtaler med psykolog /psykiater som er tilknyttet Ullevål eller behandlingsenheten du tilhører. Ta en telefon. Hvis ikke så finne det ett supert lavterskel tilbud for alle som trenger noen knagger i livet, akuttpsykiatrisk team. De er også ambulante, søk på akuttpsykiatrisk team DPS Oslo . Jeg som også har en heftig somatisk sykdom har fått hjelp til å sortere litt greier hos folk som er proffe. Lykke til!
Whow, det regelverket har ingen fortalt meg om, Vigdis, takk for tips! Sortering er greia ja og da hjelper det med et litt utenforstående blikk. Det skal jeg jaggu benytte meg av, takk 🙂
Det blir feil å si at jeg gleder meg til å lese det du skriver, for temaet er så seriøst, men så skriver du med en så fandenivoldsk galgenhumor at jeg må få det med meg. Og tro meg, jeg ville aldri si til deg at det er godt du er ferdig med dette bare fordi du er ferdig med cellegiften, for JEG ville ikke risikere å bli dratt baklengs inn i fuglekassa etter nesehårene jeg definitivt har…. 😉
Ønsker deg all mulig styrke og guts i tiden framover når du trenger det som mest!
Haha, ja det er fare for at fuglekassa blir full før jul hvis dette fortsetter altså, Mona! 😉 Så kos at du følger med 🙂
Hvorfor gir du ikke bare faen i leger, piller, bivirkninger og dritt og SPISER deg frisk i steden!!??
http://liveneshage.blogspot.no/
Skal ikke lese så veldig mye i (kommentarfeltene) i denne bloggen før man skjønner at det finnes en fyr ved navn PP der ute som har langt mere greie på kreft og hva man kan gjøre for å bli frisk enn samtlige av sykehusenes «kreftspesialister» tilsammen.
Det må nok være fordi jeg ikke er hypp på å dø som en idiot 😉
Jeg døde ikke som noen idiot. Snarere tvert i mot. Men jeg ville ha vært en idiot dersom jeg hadde stolt på legene fremfor verdens mest perfekte skaperverk – nemlig min egen kropp … Den virkelige sannheten om kreft ligger der ute, lett tilgjengelig for de som gidder å lete. Det første skrittet kan jo til eksempel være å ta for seg samtlige kosmetikkprodukter (sjampo, balsam, deodorant, ansiktskremer osv.) og all mat man utsetter kroppen for i løpet av èn dag, og så lese listene over ingrendienser på samtlige produkter – lage seg en lang liste, og spørre seg selv om det er dette kroppen EGENTLIG vil ha, og hva disse ingrendiensene EGENTLIG gjør med kroppen din. Så får man i det minste svaret på HVORFOR man fikk kreft i utgangspunktet …
He he, bra svar 🙂
http://asheepnomore.net/2013/12/07/cancer-industry-want-know-chemotherapy-radiation/
Ja, gurimin!! Er det ikke rart at folk velger den behandlingsformen som er medisinsk og statistisk dokumentert ? :-O
Skjønner deg så utrolig godt! Men der er ingen som kan eller skal ha forventninger til din sinnstemning. Men klart, mindre ubehag for de som spør hvordan det går er det om du smiler og sier » kjempefint!» Blæh! Du skriver så godt og så ærlig,og setter tingene i perspektiv. Takk!
«Generell slapphet er en fest» Du får sagt det 😉 elsker kommentarene dine.
Tamoksifen er et lite helvete, kjemisk indusert overgangsalder med alle de bivirkninger som følger med det. Akkurat ferdig etter 5 år og kjenner endelig at tåka letter.
Pass på beinmassen din! Masse D vitamin og kalk nå. Eller blir du beinskjør i tillegg.
Klem!
Det nye nå er at de sier man må gå på det resten av livet og ikke bare i fem år så det blir jo spennende. Not.
Stå på, Lene! Har jo for lengst skjønt at du er en landets tøffeste damer – og i tillegg skriver du dritbra, og med en fantaaaastisk, herlig ironi! Livet er definitivt ikke for amatører, og slett ikke for alminnelige syte-pingler, det er helt sikkert.
Til mitt forsvar kan jeg jo si at jeg er ganske frisk og rask utover astma og div. allergiplager, og har faktisk en «moden» figur, ikke så veldig langt unna din, så vet du det.
Og så mener jeg seriøst at det er bedre å være tjukk i rumpa enn tjukk i huet. Og det kommer jeg alltid til å mene. Jeg heier intenst på deg! Oppmuntringsklem er sendt – enten det hjelper eller er 🙂
Haha, takk for klem, det hjelper alltid 😉