20 000 tette og en badehette

Det er jo nesten så jeg ikke tør å blogge mer etter at det forrige blogginnlegget mitt gikk fullstendig bananas på nett, ble lest av rundt 150 000 mennesker og fikk over 20 000 likes. Du vet jo liksom at du har sluppet en gyllen fjert i det gode selskap når til og med VG lager en notis på det.

Men etter litt familiejul og rikelig med julemat i Grimstad, innså jeg jo raskt at jeg neppe kommer til å gå fotballfrue i næringa med motsatt fortegn som ryggsvak dvergflodhest med flatulens under brystkreftbehandlinga.

Jeg har nemlig ikke en familie som lar meg hvile på mine laurbær og godt er det. Jeg syns likevel lillesøs Ida tok den litt langt da hun ringte og fortalte at gråpus hadde blitt syk like før jul.

Det var brystkreft så da var det jo desverre ikke noe annet å gjøre enn å ta livet av henne, forklarte hun saklig på telefonen og jeg bare; øh, vel, altså, jeg er i hvert fall glad for at Ullevål har gitt meg litt fler options enn sprøyta så langt liksom. Heldigvis har vi fortsatt svartpus igjen.

Det førte uansett til en liten samtale om døden over juleakevitten før jeg ble lei og konstaterte at blir det til at jeg dævver av bryskreft til slutt så skal jeg vel klare det også, det er vel ikke verdens undergang!

Og da vi var ferdig med å le av det, ble vi enige om at de bare kunne kremere meg i den gamle bakerovnen som ligger bak grua nede i kjelleren der vi feirer jul og andre kosestunder. Som frilanser kan det nemlig ikke påregnes penger igjen på konto til begravelse når den tid kommer.

Jeg er veldig glad for at jeg har en familie som ikke bare har skjønt at absolutt alt blir bedre av å tulles med, men også har innsett det faktum at kjønnsroller er noe man blir tillagt og ikke noe man er født med. Så jeg flirte godt i barten jeg etter cellegiften ikke lenger har, da Lars på 13 fikk Barbie.

Selv var jeg meget fornøyd med ny ostehøvel og boksåpner som jeg har ønsket meg helt siden forrige gang jeg skulle lage lasagne og måtte suge flådd tomatsaus ut av et lite hull i boksen med sugerør og ostelaget på toppen ble så tynnskåret at det rett og slett fordampet.

Men nå er det på med badehetta og off til Thailand i ti dager før jeg begynner på strålebehandling. Kreftlegen min holdt på å frike ut da hun hørte jeg skulle bort og dermed utsette strålebandlingen en uke. Helt til hun måtte innrømme at det ikke var noen direkte medisinske årsaker til at Ullevål uansett ikke stråla folk på helligdager.

Jeg vet i hvert fall at solstrålene jeg nå får i Thailand vil virke like godt på min psykiske helse som røntkenstrålene til Ullevål vil gjøre det på min fysiske. Jeg sier som kusine Kristine sa da hun ga meg julegaven min uten til og fra-lapp: Ikke noe problem, alle skjønner at den er til deg når dere åpner den: