Nå rasler de med sablene på internett igjen: Sinte, hvite, norske menn. For noen dager siden ble en venninne av meg skjelt ut med fullt navn og bilde som en «tydelig sinnsforvirret og premenstruøs rødstrømpe» på hat-bloggen «Mørkeste Kroken». Fordi hun har skrevet en bok om nettopp sinte, hvite menn.
Førstkommende torsdag lanserer nemlig folklorist Audhild Skoglund boken «Sinte hvite menn – De ensomme ulvenes terror». Der tar hun for seg hva som får ensomme ulver til å begå terrorhandlinger og hva som skiller dem fra terrorister som opererer i grupper. En tematikk som er blitt altfor relevant for lille Norge etter 22. juli.
Da vi først leste det hatefulle blogginnlegget om Audhild, var det nesten så vi ikke kunne tro våre egne øyne. Teksten var så rabiat at det var vanskelig å ta den alvorlig.
Det samme gjaldt øvrige innlegg på bloggen der det langes ut mot jøder, Arbeiderpartiet, kvinner og feminister på en måte som gjør det altfor lett å trekke på skuldrene og si til seg selv at dette må være en gal manns verk. Vi har jo fått god rutine på slike skuldertrekk her i landet etter hvert.
Men etter å ha undersøkt nærmere og kontaktet noen av norges fremste eksperter på høyre-ekstremisme, er det nå brakt på det rene at denne bloggen driftes av en høyre-ekstrem mann som er bosatt i Oslo og som har blitt kastet ut av en rekke mer eller mindre etablerte politiske organisasjoner fordi han er, nettopp, for ekstrem.
Sist jeg møtte Audhild, satt hun i Oslo Tinghus og fulgte rettssaken mot Anders Behring Breivik som en del av arbeidet med denne boken som slippes nå på torsdag.
Jeg intervjuet henne til en større reportasjeserie i Tara. Vi var alle rystet over å se Breiviks puslete, merkelige og selvhøytidelige opptreden i retten. Var han gal? Tilregnelig? Utilregnelig?
Hvem er disse ensomme ulvene? Hvem er de sinte, hvite mennene som til slutt tyr til terror for å bli hørt? Hvordan blir de sånn? Hva har de til felles og hvordan spiller vi som samfunn inn i deres utvikling? For de er så og si alltid menn og aldri kvinner. Det er dette Audhild Skoglund diskuterer i sin nye bok.
Rett etter 22. juli var jeg i sjokk som de fleste andre, men etter å ha summet meg litt, skrev jeg blogginnlegget «Fremtiden begynner nå» der jeg påpeker at det meste jeg hadde lest i Anders Behring Breiviks såkalte manifest, hadde jeg hørt før.
Jeg hadde hørt det på puben, på butikken, blant bekjente, i den offentlige samfunnsdebatten og ikke minst på internett i diverse fora. Og jeg hører det fortsatt i dag.
Jeg er derfor veldig enig med Audhild når det kommer til sluttpoenget i boken der hun sier at det kanskje er på tide at vi slutter å snakke om hvor godt vi håndterte 22. juli.
Det var sannsynligvis Anders Behring Breiviks spesielle personlighet som gjorde at han gikk så langt, men det var vår kultur som gjorde at han ikke følte seg alene da han satte avgårde med en gigantisk bombe og flere skytevåpen for å eliminere forrædere av kategori A, B og C.
Jeg trosser derfor alt av cellegift-kvalme og ser frem til å intervjue Audhild live fra scenen på Litteraturhuset i Oslo nå på torsdag klokken 18, for dette er en svært viktig bok om et viktig tema. Kom!
Facebook-event til arrangementet finner du her.
Ditt ynkelige fittstim-vesen. Du erverver din eksistensberettigelse i rasens tjeneste, og mister den ved svik. Det er rasens livskamp som ytrer seg på denne måten, men dette skjønner en hjernevasket undermåler som deg ingenting av. Les tilsvaret på det forkrøplede innlegget ditt:
http://morkestekroken.wordpress.com/2013/09/24/hederlig-omtale/
Kunne du prøvd å skrive på allminnelig norsk? Det er veldig vanskelig å vite hva du prøver å fortelle oss når du bruker så mye retorikk, spesielt når du snakker til mennesker som ikke bruker slike uttrykk til daglig, og du er heller ikke spesielt saklig. Hva med å bare skrive et godt tilsvar her, istedenfor å bare slenge ut en strøm av personangrep og en blogglink?
Hvis du har ingenting å si og ingenting å fare med, ikke post noe som helst!
Hvar det noe du ikke forstod??! Hvis du mangler evner til å forstå norsk har DU et problem. Hvis jeg skal gå ned på ditt nivå kan jeg informere deg om rettskriving; det skrives ikke «allminnelig»!
Tilsvaret mitt var kort og godt, men RESTEN av tilsvaret har artikkelforfatter postet som innlegg i LINKEN jeg la ved! LES det, guttevalp!
…og før guttevalpen Øyvind skriker ut i barnslig fryd…:
«Hvar» er ingen feilstavelse, det var sletting og endring av tekst fra opprinnelig «Hva var det….» som ikke slo inn!
Ventet meg sant å si ikke et voksent svar av deg, men det var verdt et forsøk, tenkte jeg.
Innkvoterte og ekle fittstim-kjerringer som Audhild Skoglund mangler pr definisjon territorialforståelse. Dette i egenskap av sitt kjønn. De ønsker å velte seg i rasefremmede seksualpartnere, og i samsvar med sitt laverestående og mediokre vesen finner de sin livsutfoldelse nærmest i harmonisk omgang med sine mislykkede og laverestående invadører. FY SKAM!
Hadde vi bevart vår sunnhet hadde hun fått en hårklipp av en annen verden (det ser ut på bildet i faksimilen over at noen har klart å få en skikkelig god start på det).
Hei, «Undermenneske». Man skulle tro at en stolt arisk kriger turde å skrive under fullt navn? Kun ryggradsløse feiginger som skjeller ut andre under pseudonym.
I 50 år har Vesten sett en strøm av venstreradikale menn og kvinner fra motkulturene, de såkalte sekstiåtterne. Sinte, ofte hatefulle, demonstrerende sosialister , autonome, dyrevernmilitante, miljøaktivister, maoister, stalinister, kommunister, feminister, homoaktivister, pønkere , blitzere, palestinaaktivister, antirasister, attackere osv osv osv…har fylt opp gatene våre, knust butikkvinduer, tagget oss ned med sine sinte slagord, laget opptøyer, skreket ut sine demonstrasjonsrop i megafoner, vært i gateslag med politi og politiske motstandere, barrikadert og okkupert, planlagt voldelige revolusjoner.
Nå sitter representantene fra motkulturene i maktposisjonene overalt i samfunnet. I akademia, i kulturlivet, i byråkratiet, i organisasjonslivet, i fagbevegelsen, i pressen. Deres sinte, gamle kampsaker er nå blitt norsk lov. Når så dette nye establishmentet, utgått fra motkultur-aktivismen, nå definerer all sinna og forbanna opposisjon mot deres hegemoni for hat og hets, er det dobbelmoral og forbanna hykleri. Som de sier over atlanten: -What goes around, comes around.
Lokke meg til selvavsløring? Merkelig hvor opptatt du var av navnet. Nei, din latterlige tosk. I dette «tolerante», «ytringsfrie»,, «demokratiske» samfunn blir man tatt hardt for å fremholde sine meninger. Bare ufarlige tosker som deg, som ikke utgjør noen trussel mot dagens regime blir tålt. Gode hjernevaskede slaver som deg får lov å fortsette uforstyrret mot saueslaktehuset. Blir man som varsler oppdaget, sender myndighetene ut sine hjernevaskede aper som underhånden får fritt leide til å angripe og terrorisere den som sier noe som ikke tåles. Men du er for enkel i hodet til å forstå dette? Eller lever du i en boble?
Undermenneske. Jeg skal ta det veldig sakte slik at du forstår: Du er på feilsiden av historien og tapte slaget. Jeg og mine kulturradikale venner har erobret territoriet ditt. Du er den erobrede. Jeg foreslår at du finner deg til rette i den plassen naturen har gitt deg som den patetiske taperen du er. Du kan begynne med å slikke skoa mine.
Feil side vant krigen. Det skal vi få merke, og ikke minst du. Du lever på en løgn.
Vår tid er en dyster tid. Vi har lidd nederlag i to store kriger og har mistet mange av våre ypperste menn. Vi? Like sørgelig er det at de som er igjen, de som ennå er i live, oppvoksende generasjoner, nå er i klørne på fienden og ikke engang tillates å erkjenne dette nederlag, erkjenne hva som er skjedd, men i sitt enfold innbiller seg å stå på seierherrenes side. Som om det bare var en politisk anskuelse som hadde forlist! En grille og en fiks idé som vi like gjerne kan bytte ut med noe annet, noe mer i overensstemmelse med tidsånden, omtrent som vi legger av oss fjorårets mote og ikler oss nye gevandter. Som om det hele bare var en kamp mellom to ulike syn på hvordan vi best innretter samfunnet vårt – som uheldigvis røk i tottene på hverandre, inntil det ene til slutt trakk det lengste strå, og det var det, ikke noe mer å bry seg om! Og forøvrig fremholder man som selvinnlysende at det gode seiret: Ingen selvransakelse eller kritisk spørren tåles på det punkt, og for å skremme våre unge fra å så tvil i sine våkne sinn og begynne å grave i historien smir man slike redselsskildringer av den tapende parts anskuelser og bedrifter at det går kaldt nedover ryggen på sensible nordiske gutter og jenter, og fanden selv må kvie seg for å ta dens parti.
At vi tapte krigen mot jødene er en ulykke uten sidestykke i det nordiske menneskes historie. Men forutsetningen for dette nederlag, liksom for vår videre ferd mot undergangen, mot Ragnarok, er den forvirring, de villfarelser, som sirkulerer i vår organisme som den mest potente gift og gir vår ynkverdige vaklen og famlen skjær av feberrier og stank av forråtnelse. Den egentlige årsak til at vi nå i dag er ille ute er ikke at vi tapte krigen, men at vi ikke forstår den situasjon vi befant oss i den gang og som vi befinner oss i idag. Den gang forsto ikke vårt folk hva konflikten dreide seg om, og fant det heller aldri ut. Noen forsto det, men mange flere var i villrede, og massene i alle land, unntatt kanskje i Tyskland, svelget propagandaen fra presse og radio rått og sitret av harme over «de slemme tyskerne» og «de onde og forbryterske NSerne» med Hitler og Goebbels i spissen. Hadde de ikke nok en gang satt i gang en ødeleggende krig i Europa? Var ikke Tyskland under NSDAP et forferdelig undertrykkende diktatur som hensynsløst forfulgte uskyldige minoriteter som de laget syndebukker av for alt som var galt i det tyske samfunn? Var de ikke løgnens og hatets fyrster og var ikke det de sto for ukristelig, inhumant, intolerant og udemokratisk? Var de ikke reaksjonære bøller som hatet all sann og høyere kultur og alle progressive og moderne reformer? Hadde vi ikke her rett og slett det verste skrekkvelde av et voldsherredømme som verden har sett?
Slik hamret pressen over hele Europa og i Amerika løs på Det Nye Tyskland, og fra Hollywood kom det film efter film som innprentet den jevne anelsesløse kinogjenger grelle stereotypier av «nazistene», groteske og komiske figurer på én gang. Hva skulle den jevne mann tro? Han hadde ingen andre og pålitelige kilder å ty til. Mannen i gata er i massemedias vold; det er en lærdom Hitler trakk mens han gjennomlidde den første verdenskrigs helvete som soldat og helt ved fronten. Han så hvor klønete den tyske propaganda var og hvor uendelig slu og velberegnet jødenes og deres alliertes var. Dette var ett av de misforhold på tysk side som kostet tyskerne seieren.
Den vanlige germaner, det være seg i nord-Amerika eller i Europa, kom sliten hjem etter en lang arbeidsdag og hadde ikke andre midler til å informere seg enn dagsavisen og radioen. Så han i blant en film eller plukket opp en bok i en bokhandel så kan du vedde på at de formidlet det samme budskap som han allerede var tutet ørene fulle av så det ljomet og skranglet i hodekassen. Og landets politikere og intellektuelle, de som presumptivt har erfaring og ressurser til å heve seg over propaganda og oppsøke troverdige kilder, hva sa de? Stort sett det samme alle sammen. Naturligvis fantes det enkelte selvoppofrende og standhaftige NSere og sympatisører i alle land, men media og pengearistokratiet hadde besudlet dem ugjenkallelig med vanære og ringeakt – eller kanskje jeg ikke treffer spikeren på hodet her – i menigmanns øyne var der noe skremmende ved dem, som var de demoner i menneskelig forkledning. De var ikke salonfähige og ble frosset ut av det gode selskap. Hva skulle den alminnelige germanske familie fra beskjedne kår tenke og tro? Skulle de underkjenne den enstemmige dom landets øvrighet hadde felt over «nazistene»? I så fall på hvilket grunnlag? Hvis dette var en sammensvergelse av kapitalister mot det arbeidende germanske folk, så måtte da i hvert fall arbeiderbevegelsen gjennomskue det og gi høylydt uttrykk for det. Men det gjorde de ikke. Besynderlig som det vel måtte forefalle den oppvakte iakttager, så fremholdt arbeiderførerne akkurat det samme som alle andre, ja agiterte såmenn uforsonligere enn noen. Kapitalister og marxister, som ellers tilsynelatende sto så steilt mot hverandre! Noen glupe og uavhengige sjeler ante ugler i mosen, men massene lot seg narre opp i stry.
Står en sterk mann opp og taler og sier det som sant og rett er, så er den enkle ærlige arbeidende mann og kvinne i stand til å innse det og støtte ham. Men glimrer han med sitt fravær eller blir sittende av feighet, så faller de i klørne på demagoger og falske profeter. Hetskampanjen mot «nazistene» dengang, for seksti år og mer siden, var såvisst produkt av en sammensvergelse, men den stakk dypere enn menigmann kunne grave. Han nærer aktelse for nasjonens autoriteter og lederskap, og under normale omstendigheter bøyer han seg for dem og adlyder deres befalinger. Det eneste som kan forhindre dette er om en sterk folkelig bevegelse avslører regimets sanne ansikt og innbitt bestrider dets legitimitet. Men noen slik bevegelse dukket i de fleste ariske land aldri opp, eller den kom for sent eller viste seg for svak. Derfor marsjerte germaneren traust ut i krig mot sin broder. Og etter det, etter den svimlende blodsutgytelse, denne berserkergang i død, fornedrelse og forødelse, en industriell nedslakting av blomsten av Germanias ungdom på begge sider – etter det har vi aldri mer vært oss selv. Kast blikket fattige hundre år tilbake og ta i nærmere øyesyn den stolte, sterke germanske mann som ennå dengang var en levende realitet og som hersket over verden uten å skjemmes. Han er like fjern som en stjernetåke i verdensrommet. Idag kryper vi for l’homme sauvage, for de ynkeligste og avskyeligste villmenn som strømmer ut av jungelen for å ta i mot våre unnskyldninger. Vår egen kultur ligger brakk og forsmekter mens vi vier oss til det primitive barbari. Vi lar våre fedreland invadere av horder av disse fremmede undermennesker, for at de skal voldta våre kvinner, myrde våre menn, røve vårt jordiske gods, forslumme samfunnet vårt med sin nederdrektighet, spre selvdestruktiv livsførsel blant våre unge og gjøre oss fremmede for oss selv – inntil de til syvende og sist fortrenger oss fra det som en gang var storartede og ærerike fedreland.
Vårt folk, vår rase, er moralsk sykt. Se deg om i naturen: Alle levende vesener, alle arter, raser og familier av beslektede individer kjemper for sitt liv, kjemper for å overleve. Dette er naturens kategoriske imperativ og noen annen mening i tilværelsen finnes ikke. Vi mennesker av nordisk rase blir ikke frelst av å legge oss flate for konkurrerende raser – vi bare dør ut. Dette er en kampens verden; livet er kamp – for den som ikke vil kjempe finnes det ingen tilgivelse og ingen ære eller belønning, men kun evig død. De som oppgir kampen blir eliminert og erstattet av folk med livsvilje og stridslyst.
Den nordiske rase er en truet art. Med mindre det snart kommer til regimeskifte og en drastisk omlegning av kursen, så er vi dødsdømt. I løpet av de hundre år som gikk forvandlet verden seg for oss fra et triumftog til et mareritt. Dette kan ikke fortsette mye lenger. Denne lune time før stormen er en god tid for enhver av oss som har noe å fare med til å holde hodet kaldt og tenke klare og alvorlige tanker. Vi ser omkring oss vårt folks fruktbarhet synke stadig lavere. Vi ser våre unge dyrke seksuelle forbindelser med rasefremmede, og bastardiseringen gripe om seg. Laster og perversjoner boltrer seg som aldri før.
Kvinner skal tie i forsamlinger
——————————————————————
Kvinner skal tie i forsamlinger står det i Bibelen. Hva er grunnen til dette ? Grunnen til dette åpenbarer seg når kvinner ikke tier i forsamlinger selvfølgelig. Gud gir oss ingen forklaring på sine regler. Han bare gir dem og lar konsekvensene av regelbrudd få utfolde seg selv.
Et eksempel på hvor galt det bærer av sted når kvinner lar snakketøyet sitt løpe løpsk i forsamlinger, fikk vi nylig under lanseringen av Boken ‘Sinte hvite Menn’ av rødstrømpen Audhild Skoglund. Les mer om dette på fritanke.no
Forfatterinnen Skoglund ble intervjuet av en selvpromoterende kreftsyk rødstrømpe ved navn Lene Wikander. Og når disse to hønsehjernene fritt får gulpe opp sine usakligheter i et offentlig fora så bærer det fort galt av sted. Skoglund er selv en ganske pen kvinne men når hun åpner munnen sin så blir vi påminnt Kong Salomos ordspråk og dets evige gyldighet:
“Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten forstand”
Kloke og tidløse ord fra Kong Salomo dette.
Her ser vi disse to kvinnene smile og le mens de rakker ned på hvite menn, ikledd klær sydd på maskiner designet av hvite menn. Klær som er sydd av tekstiler som er vevd på automatiske vever designet og utviklet av hvite menn. Den eneste grunnen til at de feite rompene deres ikke deiser i bakken er at den enorme kroppsvekten deres blir holdt oppe av stoler produsert av hvite menn i fabrikker eid og drevet av hvite menn. Stålet i disse stolene er produsert av jernmalm utvunnet av maskineri og kompliserte produksjonsprosesser som er utviklet av hvite menn. Disse to kvinnene har sikkert karret de feite feministrompene sine til litteraturhuset på asfalt lagt av hvite menn av dampveivalser designet av hvite menn. Eller de har kanskje blitt kjørt dit i en bil drevet av en motor som ble utviklet av en tysk hvit mann. Denne boklanseringen ble avholdt i et hus bygd av hvite menn av materialer som er gjort tilgjengelig for oss av hvite menn. Disse to mannshaterne snakker i mikrofoner designet av hvite menn, drevet av elektristet, denne urkraften som ble identifisert og temmet av hvite menn. De leser bøker som eksisterer utelukkende fordi en hvit mann utviklet boktrykkerkunsten.
Er det rart hvite menn blir sinte når alle sammen rakker ned på dem? Vi hvite menn må likevel vise storsinn selv om den jødestyrte hatkampanjen mot oss er høyst ufortjent. Hvordan kan vi forvente at Yahweh skal tilgi våre synder dersom vi ikke kan tilgi de som slenger falske beskyldninger mot oss.
Husk at den hvite mann representerer Yahwehs nærvær på jorda. Vi er Children of the Most High. Skaperverkets krone. Dersom hvite menn blir borte så vil jorda igjen være helt og holdent i Satans makt og alt vil synke tilbake til jungelen igjen.
Som sagt kvinner skal tie i forsamlinger og dette understreker kvinnene selv hver gang de bryter dette forbudet. Vi må ikke bebreide dem for at jødefeminister har lurt dem til å tro at de har noe å bidra med i samfunnsdebatten. Vi må vise arisk storsinn og vise forståelse for at kvinners følelsesstyrte hjerne ikke er designet for å ta mannlige beslutninger.
Kvinnen ble skapt av Gud for å være en moralsk støtte for mannen og føde nye menn og kvinner som igjen kan føde nye hvite menn. Dersom hvite kvinner ikke gjør dette hvilken nytte er de da? Det er bare hvite kvinner som kan føde hvite menn. Det finnes ingen andre skapninger i universet som kan gjøre dette. Alle skapninger er skapt med en hensikt.
Jødene har virkelig forgiftet våre sinn og spesielt de hvite kvinnenes sinn.
Se link med bilder her:
http://morkestekroken.wordpress.com/2013/09/28/kvinner-skal-tie-i-forsamlinger/
Er det virkelig noen som gidder å lese disse lange, håpløst forvirrede tiradene dette «Undermennesket» greier å lire av seg? Vi kvinner skal tie i forsamlinger. Vi skal formodentlig heller ikke skrive eller mene noe.
Sjå kor vi bryr oss …
Sieg Heil, alle Jødesleikere!
Når startet egentlig denne hat-kampajen mot hvite menn? Det er pussig å se folk som kaller seg antirasister mase konstant om min hudfarge. Disse folkene eksploderer hvis noen sier ordet neger men en hvit mann er fritt vilt. Fordi han er hvit…
Rasismen lever i beste velgående. Jeg forstår at negere hater hvite menn, men jeg ser oftere og oftere hvite menn og kvinner som henger seg på denne kampajen. De slåss mot hvite menn. Det eneste jeg lurer på, er om de aldri har sett seg i speilet? Det kreves en spesiell type hjerneskade for å være hvit og slåss mot hvite menn. Disse folkene hater sin egen hud og slåss mot seg selv. De drømmer om å være svarte, for det er bedre. Hvorfor aner jeg ikke.
Hvite menn bygget den vestlige sivilisasjonen. Alt dere tåpelige apekatter har og eier idag, har dere på grunn av hvite menn. Hvite menn bygget Norge, de svettet blod for å bygge verdens tryggeste og fredeligste land. Og dere våger å klage over hvite menn? Uten dem hadde dere sittet i et hull i bakken idag og forsøkt å holde varmen. Og la oss ta en rask titt på Afrika, stedet hvor de beste menneskene bor ifølge dere. Afrika er ingenting annet enn drap, religion, voldtekt, mer drap og elendighet. Alle afrikanske land er et totalt kaos. Vi snakker om et sted som har alle ressurser man kan forestille seg, man kan leve som en konge i afrika. Men de som bor der gjør ingenting annet enn å ødelgge alt. Og dere våger å se ned på hvite menn? Utakknemlige hyklere, det er det dere er.
Jeg har et spørsmål, hva med sinte svarte menn? Er du så rasistisk som du gir uttrykk for her? Det første du gjør, er å nevne hudfarge. Hvite menn asså, fysj. Jeg har hørt mange klage over hvite menn, men jeg har ennå til gode å høre de samme folkene snakke om svarte menn. Eller bare menn. Det er bestandig hvite menn, viktig å få med hudfarge. Det er jo ren rasisme og ingenting annet.
En annen ting, alle dere nordemenn som hater hvite menn, jeg har litt viktig info til dere; Hvis ikke hvite menn har lurt mødrene deres til å legge seg på ryggen, så hadde dere ikke eksistert. Dere hadde ikke hatt et liv, dere kunne ikke ha klagd over fæle hvite menn på internett. Så værsågod, ikke noe å takke for. Uten oss hadde dere ikke levd. Jeg foreslår dere viser et minimum av respekt, det er det absolutt minste dere kan gjøre. Utakknemlige rasister.