Visst faen er det en kamp, Karl Ove!

Hvordan har helgen vært? Like fin som min? Jeg har nemlig vært i Bergen og drukket av selveste ungdomskilden! Det begynte i sommer en gang da Facebook presenterte to bilde-tagger av en jeg først gjenkjente som meg selv etter at jeg hadde stirra på dem et kvarter.

Facebookgruppa «Vi som kjente hverandre i Bergen på 80-tallet» dro på seg hundrevis av medlemmer utover høsten og nå på lørdag braket det løs. Et tresifret antall gamle rockere, studenter, døgenikter, dagdrømmere og forhenværende revolusjonære eks-tjueåringer skulle ta igjen det tapte på legendariske Hulen: Det gamle bomberommet under Nygårdsparken som har vært tilfluktsted for fremtidsoptimistisk fyllerør i mer enn førti år.

Jeg var bookingansvarlig på Hulen i flere år. Studiene som til slutt endte i en frynsete cand. mag. var helt sekundære i forhold til kulturrevolusjonen vi jobbet med i katakombene. Rocken var nemlig enda ikke død på slutten av 80-tallet, den bare lukta sånn.

Jeg har ikke satt mine bein på Hulen siden 1990. Enogtjue år senere stod jeg lørdag skjelvende foran øvre inngang med et fruktfat på hodet og en tale i hånden. Kristin som tok initiativ til det hele, mente nemlig at Tarapi sitt fruktfremstøt denne høsten er helt i tråd med fordums fruktløse overmot på Hulen og hadde derfor bedt meg holde kveldens velkomsttale.

Det var såvidt beina bar meg ned tunnelen som leder til Hulens indre. Ville alt være annereledes? Ville jeg bli skuffa? Kom jeg til å kjennne igjen folk eller var alle bare blitt gamle og ferdig med det? Hadde kidsa som driver Hulen i dag forsøplet min svarte, gule og fjellgrå ungdom med glade pastellfarger og klissete rusbrus? Jeg hadde jo hørt rykter om at de hadde pusset opp siden sist…’

Men i enden av tunnelen var det deilig dunkelt som alltid og da jeg åpnet døra inn, slo den imot meg som en mors kjærtegn over pannen til et bortkomment barn: Den deilig velkjente mugglukta opparbeidet etter tiår med dryppunkt fra taket, ølsøl og gjenferd av blårøyk fra en tid da sigaretter fortsatt var moderne. Kidsa hadde ikke kuppa Hulen, de hadde lagt den på sprit.

Jeg hadde jobbet med talen jeg skulle holde hele fredagen og fortvilet vridd hjernen i jakten på historier, minner og eksempler på livet så lenge før førti. Men slukøret måtte jeg innse at jeg husket bare glimt. Ungdomsgatas parlament var begravet under et tjue år tjukt jordskjelv av levd liv, forpliktelser, arbeidsgivere, seiere og nederlag. Men der i døra, mens mugglukta reiv meg i nesen, frøs tiden til is og smeltet.

Enda en gang var vi endelig krigere! Enda en gang var vi ikke redd for en dritt! Igjen visste vi at eneste fornuftige respons på tvungen dressur, er revolt! Enda en kveld var vi gutta på tur mot en fremtid vi visste var vår! Jeg var på nippet til å grine av skrekkblandet fryd sånn cirka tjue ganger i løpet av kvelden. Det koster litt snørr og tårer å møte seg selv i døra, stoppe, ta en øl og prate litt.

Og etter at jeg hadde pratet fra meg fra scenen, overlot jeg den til gamle Bergensband fra fordums storhetstid i breiflabb-kebabens hjemby. «Styrt» og vidunderlige «Vidunderbarna» hadde primalskriket inne og tok imot tidsmaskinen når vi landa i 1989. Men først ut var Kafkatrakterne, knausa av låtskriver Karl Ove Knausgård himself, med bror Yngve Knausgård på gitar. Og visst faen, Karl Ove! Visst faen er det en kamp!

Nå sitter jeg på Bergensbanen og blogger. I veska mi ligger et stjålet ølglass i hard plast. På den ene siden står det «Hansa» og på den andre «Hulen Bergen». Det stjal jeg så jeg kan drikke av det hver gang jeg kjenner det riste i grunnen jeg står på. Det er all jordskjelv og katastrofe-beredskapen jeg trenger. Du finner den nok du også, bare du leter godt nok i dine egne begravde grotter.

Se flere bilder fra helgens dypdykk i ungdomskilden på Tarapi sin Facebookside.