Fear and loathing in Sweden

Da VG forleden igjen kunne melde at over halvparten av alle nordmenn ønsket å få slutt på all innvandring til landet grunnet deres dårlige evne til integrering, innså jeg at jeg er altfor dårlig integrert selv. Noe måtte gjøres og det straks ellers risikerer jeg å aldri få lov til å flytte hjem fra Jamaica på permanent basis.

«Stadig flere nordmenn er misfornøyde med integreringspolitikken, og 53,7 prosent av de spurte i en ny undersøkelse vil stenge grensene for innvandrere», meldte VG. Innvandrere er altså ikke norske nok for nordmenn. Men hva innebærer det å være en god nordmann egentlig? spurte jeg bekymret min gode og helnorske venninne Turi på telefonen. Svaret hennes kom spontant og uten nøling: Sverige!

Noe av det aller norskeste nordmenn gjør bortsett fra å dra på hytta er nemlig å dra til Sverige for å handle. Bare i påsken i år handlet nordmenn for 210 millioner kroner på den andre siden av svenskegrensa og knuste dermed alle rekorder fra tidligere. Jeg har aldri vært på harrytur til Sverige og sant og si vært grønn av misunnelse på alle venner og bekjente som stadig frekventerer grensa. For meg har det alltid fortonet seg veldig eksotisk.

Utstyrt med tips om hva det lønner seg å kjøpe fra alle de deilige småtøsene som henger på Tarapi sin Facebook-gruppe, kastet jeg og Turi oss i bilen og kjørte mot grensa. Selv om Turi har vært i Sverige før, ble det raskt klart at hun ikke har kryssa grensa tilstrekkelig mange nok ganger til å bli proff nordmann hun heller. Da vi kom ut med kvota fra systembolaget og skulle legge den i bagasjerommet, oppdaget vi nemlig at Turi hadde vært så uheldig å smugle med seg noen flasker deilig, italiensk årgangsvin INN i Sverige! Flaskene var en gave fra en venninne på feriebesøk i Norge fra sin faste bopel i Italia og Turi hadde aldeles glemt å ta dem ut av bilen.

På vei til Nordby-senteret diskuterte vi heftig hva vi skulle gjøre nå: Risikere å bli arrestert for vinsmugling på grensa (mest sannsynlig bare bot, men likevel), drikke opp den overskytende vinen og bli tatt for fyllekjøring (det ville jo i det minste være en morsommere måte å bli arrestert på) eller bare legge den igjen i Sverige? Som de gode nordmenn vi var i ferd med å trene oss til å bli, landet vi likevel på et fjerde alternativ: Smugle med oss hele driten tilbake over grensa og satse på å ikke bli tatt! Det er tross alt det de fleste gode nordmenn gjør.

Oppildnet av min nye status som blivende proffsmugler, ble jeg aldeles fra meg av begeistring da godtebutikken på Nordby-senteret kunne skilte med en hel disk lavkarbogodterier uten sukker! Jeg trodde et øyeblikk jeg var død og hadde havnet i paradis! Jeg innhalerte umiddelbart ca. en halv kilo gummibjørner, det var jo flere år siden sist en lavkarber som meg hadde spist den slags med god samvittighet.

Men etter et par timers kjøtthandling i nabolokalet til godtebutikken fikk vi endelig svaret på det eldgamle spørsmålet: Hvor lenge var Eva i paradis? Faen ikke lenge! Kvalmen begynte å melde seg allerede da jeg lasset mitt tiende kilo kjøtt opp i handlevogna. En sjekk på innholdsfortegnelsen til gummibjørnene opplyste at de var søtet med malitol, et stoff som kan forårsake akutt gassproduksjon og løs mage hos de sensible. Da kassadamen så spørrende på meg når magen ga fra seg noen buldrende høye lyder som hentet fra skrekkfilmen Exorcisten, ble det klart at jeg var en av de sensible.

Lenge før vi var tilbake ved grensa igjen måtte sjåfør Turi utføre en usving inn på en bensinstasjon slik at jeg kom meg på dass. Ute igjen konstaterte vi nedslått at vi også hadde valgt helt feil kjøretøy for en vaskekte harrytur som dere ser da det desverre er Turi som prøver å få tak i kaffen på taket av vår bil til venstre i bildet og ikke i det amerikanske flaket til høyre.

Nedslått innså vi at vi at vi nok aldri blir gode nok nordmenn for svenskehandel i hvert fall, kastet den overskytende vinen i søpla og kjørte slukøret tilbake til Norge. Resten av helgen har jeg løpt i skytteltrafikk mellom sofaen og toalettet med en mage som produserer mer gass enn kraftverket på Mongstad noen gang vil gjøre. Min eneste trøst er at gassproduksjon i det minste er typisk norsk.