Bieber-babes og brystholdere

Forrige uke var de store paradenes uke i hovedstaden. Først og fremst den tidligere omtalte Pride paraden, men det nyhetskameraene gikk glipp av var at den fikk skarp konkurranse av Norges første Justin Bieber-parade! Men Tarapi var seff på pletten med kamera for å dekke forfallet blant norsk ungdom.

Jeg trodde regelrett ikke mine egne øyne da jeg rundet hjørnet ved fotball-puben Bohemen til Vålerenga-supporterne midt i Oslo sentrum på lørdag og så rundt sytti unge jenter komme stormende fra Stortinget (!) med både plakater og det man bare kan håpe var bekymrete og grundig overkjørte foreldre som anstand. Riktignok visste jeg at rundt 1300 svenske tenåringsjenter deltok i lignende opptøyer i Stockholm i mai, men det dreide seg jo tross alt om svensker.

Jeg har jo tidligere forklart dere grunnen til at jeg ikke ønsker meg småbarn, men i Bieber-paraden lørdag fikk jeg altså bekreftet at rollen som forelder ikke bedrer seg med årene heller. Etter å ha googlet arrangørene av paraden ble det nemlig klart at jentene planlegger en ny marsj allerede 30. juli i år. Formålet synes delvis være å få Justin Bieber til Norge, dernest å uttrykke sin nesegruse beundring for tidenes markedsføringstrategi i internasjonal platebransje.

Tenåringen Justin Bieber ble transformert fra anonym snørrunge til superstjerne av en pengesulten platebransje i løpet av bare tre år. Han ble såkalt oppdaget på YouTube, noe som er selve nøkkelen til hele marerittet. Biebermanien er et produkt av en nøye orkestrert markedsføringskampanje. Til forveksling kan Biebermanien minne om en moderne versjon av f.eks Beatles-feberen, men her er det helt andre faktorer i spill.

Bieber-fansen, eller «Beliebers» som de kaller seg, er så nesegrust lojale fordi de føler seg sett av sitt idol. Et enormt markedsapparat er satt i sving for å opprettholde alle YouTube-videoer og Twittermeldinger fra alle jenters sussebass. Å opprettholde denne intense følelsen av personlig kontakt mellom Bieber og Belieberne via internett er helt essensielt i Bieber-markedsføringen.

Det tar Bieber-teamet sekunder å kopiere en melding som denne fra fan @GillianLovesJBx til hans Twitter-side: “@justinbieber Do u respond to a simple I Love You? :)”, fulgt opp av svaret hele verden kan lese: “I love u 2…i love all u ladies :).”

En slik minimal innsats kaster likevel enormt av seg. Fans velsignet med en smule oppmerksomhet, vil straks oppfordre andre til å kjøpe hans album, poste meldinger og snakke om hvor mye de vil at Bieber skal komme og holde konsert i nettopp deres hjemby eller land – ja sågar arrangere demonstrasjonstog for det samme.

Før platekontrakten var signert, hadde rundt 600 000 mennesker sett Bieber synge på YouTube. Langt mindre enn en hvilken som helst pianospillende katt på YouTube selvfølgelig, men likevel respektabelt for en guttunge med webkamera. I dag blir hans mest populære videoer sett av mer enn hundre millioner mennesker.

Bieber er uten tvil den mest populære kristne sussebassen i hele verden. I intervjuer snakker han om oppveksten i kirken, om bønnene han ber flere ganger om dagen, om sin tro på engler og motstand mot selvbestemt abort.

Det er makt i internett. Noen ganger kan denne makten brukes til å gjøre revolusjon slik vi har sett det i Midtøsten i det siste. Men selv ikke revolusjonen i Egypt hadde en oppslutning som Justin Bieber. Kanskje burde jeg bare være glad til for at det bare er en liten kosebamse som Bieber som trekker millionveksler på internettmakta i Norge akkurat nå og ikke rabiate kristenfundamentalister som ønsker å reversere abortloven og gi enda mer vind i seilene til nykonservatismen som i dag feier over Norsk ungdom?

Eller kanskje ikke? Justin selv kan nemlig melde at også mødrene slenger sine brystholdere opp på scenen til ham når han synger. «Mor er ikke særlig happy når det skjer», sier Bieber. «Og selv skulle jeg ønske at både mødrene og døtrene kunne nyte musikken i stedet. Noen ganger skriver de telefonnumre i BH`ene. Ikke at jeg samler på dem altså, ler han til VG.»

Selv hadde jeg vel ønsket meg at norske mødre kunne hjelpe sine døtre til å finne andre kanaler der de kan føle at de blir sett. Før øvrig er jeg igjen meg selv evig takknemlig for at jeg ikke har barn. Bare tanken på å havne i det uføret å ha oppdratt krapylet etter beste evne for en dag å bli slept ut som anstand for en Bieber-parade i hovestaden, hadde fått meg til å begå selvbestemt senabort på meg selv!