Tag Archives: Jamaica

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment

Fear and loathing in Sweden

Da VG forleden igjen kunne melde at over halvparten av alle nordmenn ønsket å få slutt på all innvandring til landet grunnet deres dårlige evne til integrering, innså jeg at jeg er altfor dårlig integrert selv. Noe måtte gjøres og det straks ellers risikerer jeg å aldri få lov til å flytte hjem fra Jamaica på permanent basis.

«Stadig flere nordmenn er misfornøyde med integreringspolitikken, og 53,7 prosent av de spurte i en ny undersøkelse vil stenge grensene for innvandrere», meldte VG. Innvandrere er altså ikke norske nok for nordmenn. Men hva innebærer det å være en god nordmann egentlig? spurte jeg bekymret min gode og helnorske venninne Turi på telefonen. Svaret hennes kom spontant og uten nøling: Sverige!

Noe av det aller norskeste nordmenn gjør bortsett fra å dra på hytta er nemlig å dra til Sverige for å handle. Bare i påsken i år handlet nordmenn for 210 millioner kroner på den andre siden av svenskegrensa og knuste dermed alle rekorder fra tidligere. Jeg har aldri vært på harrytur til Sverige og sant og si vært grønn av misunnelse på alle venner og bekjente som stadig frekventerer grensa. For meg har det alltid fortonet seg veldig eksotisk.

Utstyrt med tips om hva det lønner seg å kjøpe fra alle de deilige småtøsene som henger på Tarapi sin Facebook-gruppe, kastet jeg og Turi oss i bilen og kjørte mot grensa. Selv om Turi har vært i Sverige før, ble det raskt klart at hun ikke har kryssa grensa tilstrekkelig mange nok ganger til å bli proff nordmann hun heller. Da vi kom ut med kvota fra systembolaget og skulle legge den i bagasjerommet, oppdaget vi nemlig at Turi hadde vært så uheldig å smugle med seg noen flasker deilig, italiensk årgangsvin INN i Sverige! Flaskene var en gave fra en venninne på feriebesøk i Norge fra sin faste bopel i Italia og Turi hadde aldeles glemt å ta dem ut av bilen.

På vei til Nordby-senteret diskuterte vi heftig hva vi skulle gjøre nå: Risikere å bli arrestert for vinsmugling på grensa (mest sannsynlig bare bot, men likevel), drikke opp den overskytende vinen og bli tatt for fyllekjøring (det ville jo i det minste være en morsommere måte å bli arrestert på) eller bare legge den igjen i Sverige? Som de gode nordmenn vi var i ferd med å trene oss til å bli, landet vi likevel på et fjerde alternativ: Smugle med oss hele driten tilbake over grensa og satse på å ikke bli tatt! Det er tross alt det de fleste gode nordmenn gjør.

Oppildnet av min nye status som blivende proffsmugler, ble jeg aldeles fra meg av begeistring da godtebutikken på Nordby-senteret kunne skilte med en hel disk lavkarbogodterier uten sukker! Jeg trodde et øyeblikk jeg var død og hadde havnet i paradis! Jeg innhalerte umiddelbart ca. en halv kilo gummibjørner, det var jo flere år siden sist en lavkarber som meg hadde spist den slags med god samvittighet.

Men etter et par timers kjøtthandling i nabolokalet til godtebutikken fikk vi endelig svaret på det eldgamle spørsmålet: Hvor lenge var Eva i paradis? Faen ikke lenge! Kvalmen begynte å melde seg allerede da jeg lasset mitt tiende kilo kjøtt opp i handlevogna. En sjekk på innholdsfortegnelsen til gummibjørnene opplyste at de var søtet med malitol, et stoff som kan forårsake akutt gassproduksjon og løs mage hos de sensible. Da kassadamen så spørrende på meg når magen ga fra seg noen buldrende høye lyder som hentet fra skrekkfilmen Exorcisten, ble det klart at jeg var en av de sensible.

Lenge før vi var tilbake ved grensa igjen måtte sjåfør Turi utføre en usving inn på en bensinstasjon slik at jeg kom meg på dass. Ute igjen konstaterte vi nedslått at vi også hadde valgt helt feil kjøretøy for en vaskekte harrytur som dere ser da det desverre er Turi som prøver å få tak i kaffen på taket av vår bil til venstre i bildet og ikke i det amerikanske flaket til høyre.

Nedslått innså vi at vi at vi nok aldri blir gode nok nordmenn for svenskehandel i hvert fall, kastet den overskytende vinen i søpla og kjørte slukøret tilbake til Norge. Resten av helgen har jeg løpt i skytteltrafikk mellom sofaen og toalettet med en mage som produserer mer gass enn kraftverket på Mongstad noen gang vil gjøre. Min eneste trøst er at gassproduksjon i det minste er typisk norsk.

Leave a Comment

Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.

Leave a Comment

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment

Menn og mus

Jeg har mye godt å si om menn. Jeg vil faktisk strekke meg så langt som til å si at jeg foretrekker menns selskap fremfor kvinners. Jeg liker til og med deres ofte utskjelte egenskaper som at de for eksempel ikke er så «flinke» til å snakke om følelser og derfor ikke trives med å sitte i timevis og gneldre om hvor misforstått, såra og vonbroten de føler seg slik vi kvinner ofte har en tendens til å gjøre.

Jeg liker også deres ofte liketil og ukompliserte forhold til seksualitet, at deres tilnærmelser ikke på død og liv må komme akkompagnert av ljomende bryllupsklokker i det ikke fullt så fjerne. Jeg digger at menn klarer å ta ting for face value og ikke tillegger det du sier tusen underliggende betydninger. Jeg setter rett og slett pris på at menn er enkle å omgås. De er stort sett bra folk sånn til vanlig. Det er først når de trår til med macho-idealene sine at jeg vurderer å bli lesbisk manneforakter på heltid.

Her på Jamaica er macho-idealene tatt helt ut i parodien. Du tror det virkelig ikke før du får se det. Samtlige barer, rum shops og dance halls er tapetsert med reklame for diverse drikker og drinker som skal fremme potensen og få damene til å «wine» som man vil. Wining er betegnelsen på gyrerende hoftebevegelser med kulelager i hoftene og burde helt klart vært en egen olympisk gren. Når man ser det praktisert som dans slik det gjøres her, skal dere vite at Mira Craig er for en giktisk pensjonist å regne i forhold. Det er ingen tvil om hvem som gjør brorparten av arbeidet mellom laknene her nede. Utrolig nok heter likevel det bestselgende jamaicanske kondomet «Slam», noe som indikerer at det er mannen som skal ta jobben ved å «slæmme» sakene på plass. Forfinet språkbruk har aldri ligget til jamaicansk populærkultur.

Det er som min gode venninne og ghetto-fabuløse Sharon sier det. Hun føler liksom ikke hun har fått seg skikkelig stelt av en kar før hun må sitte med understellet i grønnsåpevann noen timer etterpå for å gjenvinne evnen til å gå for egen maskin. I det minste er det hva hun sier til elskere hun gjerne vil treffe igjen. Kanskje ikke så mye for selve elskovens skyld som det faktum at fyren har litt penger mellom hendene og kan invitere henne ut på dans, eller en bil han kan hjelpe henne å kjøre varer hjem fra markedet med. Grønnsåpe koster må vite og ingenting rører ved en jamaicansk  machomanns  hjerte som tanken på at hans kvinne sitter nedsunket i grønnsåpevann for å lindre ettervirkningene av hans manndoms gunst. Da bærer det rett tilbake til rombaren for å skryte og tylle i seg enda litt mer av en drikk som påstår å ha den ønskede virkning på «the big bamboo» som man kaller den lokale delikatessen.

Så mens gutta bruser med fjøra, skryter og prøver å overgå hverandre i inntak av mer eller mindre heslige brygg, ofte inneholdende store mengder «herbs»; div urter som blandet med alkohol danner en slags diarebrun, slimete og tyktflytende væske uten annen virkning enn å gjøre deg full og enda mer lettlurt, sitter altså jentene hjemme og filer negler og fletter hår mens de (h)winer av latter. Sharon har forlengst tatt seg en kvinnelig elsker hun holder godt skjult for gutta, for som hun sier: Only expert know how to give expertise – worker only know how to work.

Selv liker jeg meg nok fortsatt best sammen med gutta på rombar, men selv om de tilsynelatende liker å få høre ting som de er og ønsker å ta det meste som en mann, vet jeg likevel at jeg i enkelte tilfeller gjør klokest i å holde munn og behandle dem som mus.

Se flere bilder fra Jamaica-turen – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Fear and loathing in Jamaica

Beklager at dere ikke har hørt fra meg på en stund, men jeg er altså på Jamaica og dette er landet som i sin tid fikk meg til å adoptere livsmottoet «livet er ikke for pyser».  Noe av det første du hører når du går av flyet her er «Jamaica no problem». Det er en sannhet som fordrer svært omfattende  modifikasjoner. Særlig for de som kommer hit for det de tror Jamaica er: reggea, pot, fine mannfolk og billig rom.

Det begynte med at de amerikanske turistdamene i bilen foran oss på vei fra flypassen ikke helt hadde fått med seg hva begrepet venstrekjøring innebærer og i hvert fall ikke på den jamaicanske landeveien. Her kjøres det som om man har væpna ransemenn i hælene til enhver tid og at alt kjøreturen dreier seg om er å komme forteste mulig unna den visse død. Selvfølgelig ofte med det resultat at man møter selvsamme visse død rett rundt neste sving foran seg. Nå i 2011 har man også   endelig fått bygget ferdig «Highway 2000» og den har som forventet blitt den reneste drapsmaskin.

Potrøyken veltet ut av vinduene på bilen til turistdamene foran oss samtidig som en geit og et par løshunder fikk det for seg at de måtte krysse veien akkurat i det den amerikanske fare kom susende. Dyrekjære som amerikanere jo er, svingte damene unna og rett inn i et mangotre. Selv om både ambulanse, politi og til og med hæren (ingen vet å verdsette et skikkelig drama som jamaicanerne), ble tilkalt sammen med de rundt to hundre skuelystne som plutselig dukket opp fra ingensteds, var det helt tydelig at damene ikke kom til å få den ferien de hadde tenkt seg. De to rent-a-dreadsene (det svært treffende, lokale navnet på mannlige horer) de hadde med seg i baksetet, kom imidlertid uskadet fra det og stakk klokelig til fots lenge før lovens lange arm rakk frem.

Jeg er også rimelig usikker på om paret som hadde sjekket inn på rommet ved siden av oss fikk den ferien de hadde tenkt seg. Klin psykotiske på pot, kokain, magic mushrooms og uante mengder av den lokale ølen Red Stripe – en cocktail som kicker så ass at du kan høre hjernecellene poppe som popocorn – fløy møblene veggimellom halve natta før de avsluttet det hele med å løpe nakne rundt på hotellområdet til hæren ble tilkalt nok en gang.

Jeg fatter ikke hva det er med vestlige turister på Jamaica. Tilsynelatende helt vanlige, streite mennesker ser ut til å bli angrepet av et akutt behov for å dope seg tilbake til steinalderen så fort de setter sine bein på øya. De to single karene i rommet på den andre siden hadde med seg hvert sitt barn på rundt fem år, men det var ingen hindring for å sitte og hoie og kauke «No woman, no cry» hele natta gjennom mens de tyllet i seg Overproof Rum, en lokal spesialitet som nok helst burde ha sortert under narkotika og ikke alkohol med sine 85 prosent. Den er nærmest for flybensin å regne.

Jeg tar meg selv i å spekulere. Hva er det med disse menneskene? Hvor overstimulerte liv har de egentlig der hjemme når ferie for dem er å legge seg selv i narkose? De raver rundt i turistresorter som Negril, Ocho Rios og Montego Bay som siklende zombier og begrenser all samtale med lokalbefolkningen til et og annet «ja man» og «Irie vibes». I grunnen ikke så forskjellig fra turister flest når jeg tenker meg om. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste legger igjen det meste av hjerneceller hjemme når de drar på langtur. Putselig må de jo ha hjep til alt og guide 24 timer i døgnet ser ut til å være eneste løsningen. Når jeg tenker meg om enda litt til syns jeg i grunnen heller ikke det er det minste rart at jamaicanere flest ser på oss hvite som rimelig mentalt utfordret.

Nok er imidlertid nok. I dag stikker vi fra turistresortene til min jamaicanske hjemby Port Antonio. Det toppet seg nemlig i morges da septikbilen kom klokken 06.00 for å tømme kloakken rett etter at siste vers av Bob Marleys samlede verker var sunget og drønnet i gang en dieselmotor bygget i helvete selv. Firmaet kalte seg betimelig nok «Elephant Septic Poo». De kan det med slogans og firmanavn her nede. Jeg hadde bare ønsket at septikbilen kunne sugd turistene med seg i samme slengen.

Leave a Comment

Notater fra Nattboka II

På mandag reiser jeg tilbake til Jamaica. Mitt andre hjemland. Det er en stund siden jeg var der nå. Jeg lengter. Kroppen min lengter. Hjertet mitt lengter. Lengsel er hele fundamentet den jamaicanske kulturen er bygget på og det er også selve grunnmuren i mitt kjærlighetsforhold til øya. Jamaica er et land som lengter. I lengsel bor det sprengkraft, men også apati, aggresjon, lidelse og sorg.

Til tross for at Jamaica ble frigitt av de britiske koloniherrene i 1962 og har vært blodig lekegrind for amerikansk storpolitikk og colombianske kokainkartell siden, er folkesjela grunnleggende afrikansk. Fraktet hit som slaver gjennom 400 år, har deres forfedre etterlatt seg en kultur av skygger, drømmer, magi gjennom Voodoo, eller Obeah som det heter her, og lengsel etter et hjemland et annet sted som ikke lenger er. Jeg har skrevet en roman fra Jamaica. Den heter «Salt» og er en nattbok. Den kom ut på Aschehoug forlag i 2008, men er fortsatt å få kjøpt i billig pocketutgave på nett. Jeg pakker kofferten og drar fra dere med et utdrag herfra:

«Oowha, oowah.»
Miss Jude grøsset ved lyden av patoo der ute i mørket. Det var ikke så mye fordi hun var redd for å dø, at hun mente det var for tidlig, at hun ikke hadde levd et fullt liv. Det var på grunn av Raphael. Hvordan skulle han klare seg alene? Det føltes som hun alltid hadde vært ved hans side. Helt siden livet begynte og før det igjen. Som om Anansi hadde spunnet sitt nett over dem og bundet dem sammen som to fete fluer på skjebnens middagsbord.

Anansi. Miss Jude måtte le for seg selv der i sengen, i mørket, med sin egen død våkende i mangotreet utenfor. Anansi var edderkoppmannen i alle fortellingene de tok med seg, og som ingen helt hadde klart å ta fra dem igjen. Anansi var skyene som plutselig samlet seg til storm over et blikkstille hav. Han var solen som brøt gjennom regnet når sukkerkutterne aldri trodde det ville ta slutt, og badet de kalde markene i varme. Han var velsignelsen og forbannelsen bare tiden tillater, palmebladet i vinden som gir den ene mannen svalende skygge, men blåser over den andre mannens øyne når han går langs klippen. Smilet hans er svart som sorg og glitrende som glede. Stemmen smidig som bambus i vinden. Han har åtte ben, seks øyne og spinner et nett av omsorg og svik, håp og knuste drømmer, men aller mest, aller mest av tilfeldighetens silke.

Under seremonien i natt skulle hun la seg besette av trommene, la forfedrene ta bolig i hjertet og sende skyggen sin avgårde til fremtidens land. Var hun heldig, ville ikke døden hente henne før hun fant svar, og hadde de riktig flaks, ville Raphaels øyne våkne og drømmen han drømte trekke hjem til natten den kom fra. Hun var ikke redd, hun var ikke bekymret. Hun bare lurte. På hvordan det var. Å dø.

Etterpå fortalte de som var der at Miss Jude hadde skeket og hylt, gaulet og ropt på et fremmed språk, et annerledes språk, et språk de ikke forsto. Men alt Miss Jude kunne høre der hun døde foran trommene var lyden av vingeslag: Svusj, svusj, svusj! Var det hun som var blitt så liten eller var det patoo som hadde vokst seg så stor? Miss Jude smilte og krøp inn under uglens vinger. Løftet fra jorden og menneskene som fortsatt danset på den, gjemte hun seg der uglekroppens tunge skrog ble til vingens lette flukt. Hun kjente de myke fjærene kile henne i ansiktet. Snuste inn den stramme lukten av rovdyr som om hun skulle stukket nesen inn bak det pelskledde øret til en katt. Svusj, svusj, svusj!

Landskapet buktet seg under henne; grønt, blått, flytende, fast. Så kom de til engen, til hibiskusen som blomstret rød og hvit i veikrysset. De fulgte den grønne elven der den snodde seg som en slange gjennom fjellet, og der! Der fosset elvekilden fra klippene og der var moren, hvilende i det kjølige tussmørket under treet, ventende. Og ved siden av henne skygger, mange skygger. En av dem tok form og steg ut i solen utenfor silkebommulstreets krone. Sakte skiftet skyggen fra blått, til grått, til svart og en menneskelig form hun ikke kjente, men kjente likevel. Å ja! Å ja!

Leave a Comment

Gambia girrrrls

Siste dagen i Gambia lå jeg og dronta meg i en solseng og så sexturismen passere revy. Dronting er for øvrig et verb avledet av navnet Dronte som er en utdødd og ikke flyvedyktig fugl med en rimelig klumpete kroppsfasong. Begrepet dronting ble innført av min gode venn Embret da han og fru Trude var på besøk hos meg på Jamaica og fikk studert kvinnelige sexturister i sitt naturlige habitat for første gang.

Gambia er verdenskjent for sin sexturisme. Og selv om både pedofile og heterofile menn vet å utnytte fattigdommen i landet til sin egen tilfredstillelse, er det likevel først og fremst de kvinnelige sexturistene som har satt Gambia på kartet. Eller sexturist og sexturist, fru Dronte. Vestlige kvinner på ferie i Gambia kjøper ikke først og fremst sex, men en opplevelse av å være begjært. Det er noe grunnleggende grotesk over kvinnelige horekunder i tredje verden. Få andre gjenspeiler ubehaget i den vestlige kulturen like tydelig som dem.

Det begynner et par timer før solnedgang. En etter en kommer gutta joggende ned på stranda i tettsittende treningstøy og våte shorts. Der blir de stående og ta seg ut med noen situps, armhevinger, tøy, bøy og flex sånn at de får vist frem varene. Det er umulig å ikke begynne å sikle. Dette dreier seg stort sett om 190 cm tettpakka, svarte muskler i tjueåra.

Hadde det vært noe tak i damene som lå og dronta seg ved siden av meg, hadde de valgt ut den de ville ha der og da, avtalt en pris for en real omgang, betalt og ferdig med det. Akkurat slik menn stort sett gjør det når de kjøper sex: Enkelt, to the point og til fastlagt pris. Men ikke damene, nei! Her skal det dilles rundt i timevis, flørtes, gnåles og danses så de kan få det de egentlig er ute etter: Illusjonen av å være begjært. Alt dette mens de kaster bort guttas verdifulle tid. Tid de kunne brukt på å hanke inn nye kunder og tjent mer penger. Ikke rart det blir dyrt til slutt.

Kvinnelige horekunder i Gambia punger ut. De kjøper klær, mopeder, mat, klokker, stereo, skolebøker og til og med hus og biler til sine utkårede. De vender også ofte tilbake til samme mann, turistsesong etter turistsesong. På den måten blir ikke sakens kjerne, selve prostitusjonen, så tydelig. På den måten kan de lalle seg inn i illusjonen om at det kanskje deier seg om ekte følelser. Det gjør det selvfølgelig aldri. Kjærlighet kan ikke kjøpes, men det kan sex.

I vesten lever vi i en kjønnskultur der kvinner finner sin verdi som objekt. Hun skal begjæres, være sexy og tagbar. Drontene på stranda i Gambia er ikke det. Selv jeg som er rimelig bleikfeit og myggspist der jeg ligger, blir nærmest for en en petit snelle å regne i forhold til de overfødde dundrene som vralter ned stranda med to meter svarte muskler på armen. Hjemme i England, Tyskland, Nederland og Norge ville kjønnsmarkedsverdien deres vært null. Her i Gambia er den børsnotert helt på topp. Og ikke kom og fortell meg at de ikke er klar over det!

Jeg har en kompis i Negril på Jamaica. Han går under kallenavnet «I`m not cheap Charlie». Han er hore og har den største penisen i Karibia. Det vet jeg fordi han ynder å dra den ut av buksene og smelle den i bordet i festlig lag. Det er noen år siden jeg traff ham sist, men da var han så stressa at jeg lurer på om hjertet hans har holdt helt til nå.

Charlie sjonglerte fem faste dronter som plutselig viste seg å ha lagt årets visitt til den samme uka. Charlie beinfløy mellom hotellene, sin baby-mor og fem barn uten søvn i tre dager før det gikk som det måtte gå. Drontene møttes til et fryktelig showdown utenfor strandbaren til Negril Tree House. Flesket disset, hårdottene fløy og historien om det hele vandret så langt som til Sav La Mar flere kilometer unna. Resultatet var at Charlie ble gjort til latter for hele landsbyen, ikke fikk en eneste dollar og barna hans måtte tas ut av skolen fordi drontene nektet å betale.

Så skal vestlige kvinner fortsette å kjøpe seg begjær syns jeg vi må få orden på dette her. Mitt forslag til regjeringen er derfor å innføre kvinnelig sexturisme som en del av generelt bistandsarbeid. Få drontene til å sette penga i et organisert fond som kommer hele landsbyen til gode! Eller sørg for at likestillingen omsider blir et faktum så kvinner kan kjøpe sex som skikkelige mannfolk! For den optimale løsningen ved at vestlige kvinner finner sin verdi som noe annet enn et objekt er vel nærmest utenkelig?

Se flere bilder fra Gambia-turen – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Notater fra nattboka

Hvorfor skriver alle dagbok og ingen nattbok? Let`s face it; riktignok kan dagen bringe mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men det er om natta vi hverdagsmennesker har sjans til å bli virkelige superhelter! Det er om natta vi må slippe kontrollen og la drømmene herje med oss som de vil.

I mitt andre hjemland Jamaica, sier folketroen at menneskenes skygger river seg løs når man drømmer for å suse ut i mørket og leke med andre skyggesjeler i fred for kroppens åk. Jeg velger å tro at det var mitt alter ego skyggen som sto bak da jeg innledet året med å lage nattmatt klokken 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Dagen før nyttårsaften hadde jeg akkurat levert manus til en kokebok om kokken Mona Halvorsens gate-gourmet. Som eier og primus motor bak catering-firmaet Stunt Squad, gatekjøkkenet Royal Junk og kafeen Royal Revolver, tok hun på seg oppdraget med å fore hele Grand Prix-sirkuset som inntok hovestaden i fjor, noe hun klarte med glans. Kokeboka hennes kommer på Aschehoug forlag til våren og jeg burde derfor med andre ord hatt triks om tilbereding av god mat friskt i minnet da jeg invaderte buffet-restene klokken 05.00.

Den gang ei. Det er med nattmat som med skriving av nattbok. Innholdet lar seg ikke styre. I grunnen er det hårreisende at alle oppskrifter og kokeboktips om nattmat er sånne lekre småretter og supper som krever tilnærmet null i promille for å tilberede med en viss suksess. Hvorfor er det ingen som har gitt ut en kokebok med ekte nattmat? Sånn som du spiser når du kommer ravende hjem fra byen og bare finner majones og syltetøy i kjøleskapet, smører det sammen og slenger på brøskiva som du etterpå mister i gulvet? Jeg må foreslå for Mona at hun gjør det neste gang. Er det noen som kan få sånn mat til å smake godt så er det henne.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

En av mine sterkeste nattmat-opplevelser fant sted på et femstjerners Hyatt-hotell i Hong Kong. Etter det som bare kan karakteriseres som et sosialt selvmordsoppdrag av en lysløypetur gjennom byens karaokebarer, der vi av en eller annen grunn bare ble servert whisky, gikk strømmen i topplokket midt under min svært intense og ektefølte fremførelse av Abbas Gimme! Gimme! Gimme! (A  Man After Midnight). Alt jeg husker etter det er et vagt minne om en taxitur tilbake til hotellet.

Da jeg våknet i hvite, kinesiske silkelakener neste morgen, var det til synet av mengder med størknet blod i senga. Skrekkslagen ser jeg nedover kroppen min og får øye på det jeg tror er et digert, blødende kjøttsår i den venstre sida. Rett før jeg avgår ved døden i rent sjokk, får jeg imidlertid også øye på et par poteter og litt barnaissaus mellom puppene. Jeg har aldri opplevd en lignende lettelse her i livet. Det var som å fly. Jeg hadde altså benyttet meg av roomservice og bestilt blodig biff i løpet av natta som da hadde klistret seg til kroppen mens drømmeskyggen min var ute på vift og jeg selv ante fred og ingen fare.

Så det var nyttårsaften 05.00, da jeg satt ved buffet-restene på kusine Kristines kjøkken og nøt et smørbrød med reker, brunost, tomatsild og syltetøy, at jeg bestemte meg for at i år skal det føres nattbok! Om ikke annet tror jeg selv de blodigste mareritt kan bidra til å gjøre dagene lettere. På torsdag reiser jeg til Gambia. Det er første stopp på en reise verden rundt for Tara der jeg skal møte de som drømmer. I veska har jeg en nattbok. På forsida står et sitat av Neil Gaiman:

«It is never `only a dream`, John Constantine. Here less than other places.»

Leave a Comment

Sørlandsbussen joiner Axis of evil

Det er fjerde dag jul og jeg lider av posttraumatisk stress-syndrom. Nei, det er ikke fordi jeg har bakt pepperkaker, stresset med julegaver og all denne hjerteatakk-fremkallende førjulskosen folk belemrer seg selv og andre med. Julestemningen forlot meg på lille juleaften mellom Drammen og Risør et sted.

Jeg tar Sørlandsbussen til Grimstad to ganger i året. En tur hjem til familien i sommerferien og en i jula. Det går stort sett fint. Men noe har skjedd siden i sommer. Alt tyder på at Sørlandsbussen er blitt kjøpt opp av Al Qaida eller en sammenslutning tidligere ansatte ved Guantanamo.

Det begynte allerede på Oslo bussterminal. Busssjåføren var innleid ekstrahjelp i julestresset, kjørte egentlig Valdresekspressen og kunne derfor ikke veien til Sørlandet, noe han ga høyt og tydelig uttrykk for over åpen mikrofon under sin femti minutter lange samtale med sentralen på tomgang. Greit nok, noen forsinkelser må man regne med i jula, men det viste seg seff at terroren bare såvidt hadde begynt.

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr.

Man kan si hva man vil om sørlendinger, men særlig kjappe i avtrekket er de ikke. Når de da i tillegg insisterer på å ta alle juletelefonene fra bussen, begynner vanntorturen til CIA å fortone seg forfriskende for en stakkars jævel som må sitte å høre på knotet. De kommer faen meg ALDRI til poenget. Og hva er det med ellers reserverte nordmenn som med mobilen til munnen, slett ikke skjems for å legge ut om uønskede graviditeter, fyllekuler, gale eksmenn, kjipe venninner og traumatiske studieopphold i utlandet? Hallo! Det er ikke sånn at mobilmikrofonen magisk oppsluker all lyd som kommer ut av kjeften din! Vi hører deg vi andre også!

Verst var hun sytende, gamle hurpa som satt rett bak meg og telefonerte til absolutt alle hun hadde så mye som et halvt DNA-molekyl til felles med. Hun serverte en historie om eksmannen som prøvde å tilrane seg gravplassen hennes (!?) i fjorten versjoner med en stemme og et tonefall prikk likt den ene kua i Tine-reklamen som går på TV nå. Akkurat som Dagros, avsluttet hun også  hver  setning med et sånt passivt-aggessivt «jada», du vet? Arrrrgh!

Rett etter Drammen ble det klart at dassen hadde fryst og at vi ikke fikk det innlagte røykestoppet midtveis som vi pleier fordi Valdres måtte hente inn tapt tid. Det var selvfølgelig da min sidemann fant det for godt å starte en samtale om sine egne preferanser innen julemat.

Et sted mellom Drammen og Risør, rautinga til Dagros bak meg, oppskriften på julesylte presentert ved siden av meg, Valdres sine samtaler om veihenvisninger over åpen mikrofon, tissetrengthet, nikotinabstinenser og PMS i kombo med det jeg frykter må være symptomer på en tidlig overgangsalder, smalt det!

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr, jeg kjente det suse for ørene og et indre skrik presset seg opp gjennom strupen. Jeg snudde meg og brølte til Dagros at hvis hun ikke holdt kjeft, skulle jeg sørge for at gravplassen forble hennes med øyeblikkelig virkning, ga sidemannen et sikkelig dytt i sylta og skrek fremover til sjåføren at han kunne dra til helvete hjem til Valdres, han hadde ingenting på sørlandet å gjøre! Så ble alt svart.

Jeg kom til meg selv igjen da det viste seg at Sørlandsbussen ikke lenger stopper i Grimstad sentrum, men kaster passasjerene av som uønskete asylsøkere på E18. Da jeg trillet kofferten hjem i tjue minus, gledet jeg meg bare til å dra tilbake Jamaica igjen i februar. Der holder det nemlig å stirre myndig på en bråkete busspassasjer før han holder kjeft. Våpentettheten der er den høyeste i Karibia og ingen vet hva slags gode argumenter du bærer med deg i veska. Heldigvis for Sørlandsbussen lå det bare en pakke urørt Prince og en avslått mobil i vesken min denne gangen.

Will Ferrells geniale Bush-parodi med Axis of evil-talen.

Leave a Comment