Tag Archives: Gambia

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Gambia girrrrls

Siste dagen i Gambia lå jeg og dronta meg i en solseng og så sexturismen passere revy. Dronting er for øvrig et verb avledet av navnet Dronte som er en utdødd og ikke flyvedyktig fugl med en rimelig klumpete kroppsfasong. Begrepet dronting ble innført av min gode venn Embret da han og fru Trude var på besøk hos meg på Jamaica og fikk studert kvinnelige sexturister i sitt naturlige habitat for første gang.

Gambia er verdenskjent for sin sexturisme. Og selv om både pedofile og heterofile menn vet å utnytte fattigdommen i landet til sin egen tilfredstillelse, er det likevel først og fremst de kvinnelige sexturistene som har satt Gambia på kartet. Eller sexturist og sexturist, fru Dronte. Vestlige kvinner på ferie i Gambia kjøper ikke først og fremst sex, men en opplevelse av å være begjært. Det er noe grunnleggende grotesk over kvinnelige horekunder i tredje verden. Få andre gjenspeiler ubehaget i den vestlige kulturen like tydelig som dem.

Det begynner et par timer før solnedgang. En etter en kommer gutta joggende ned på stranda i tettsittende treningstøy og våte shorts. Der blir de stående og ta seg ut med noen situps, armhevinger, tøy, bøy og flex sånn at de får vist frem varene. Det er umulig å ikke begynne å sikle. Dette dreier seg stort sett om 190 cm tettpakka, svarte muskler i tjueåra.

Hadde det vært noe tak i damene som lå og dronta seg ved siden av meg, hadde de valgt ut den de ville ha der og da, avtalt en pris for en real omgang, betalt og ferdig med det. Akkurat slik menn stort sett gjør det når de kjøper sex: Enkelt, to the point og til fastlagt pris. Men ikke damene, nei! Her skal det dilles rundt i timevis, flørtes, gnåles og danses så de kan få det de egentlig er ute etter: Illusjonen av å være begjært. Alt dette mens de kaster bort guttas verdifulle tid. Tid de kunne brukt på å hanke inn nye kunder og tjent mer penger. Ikke rart det blir dyrt til slutt.

Kvinnelige horekunder i Gambia punger ut. De kjøper klær, mopeder, mat, klokker, stereo, skolebøker og til og med hus og biler til sine utkårede. De vender også ofte tilbake til samme mann, turistsesong etter turistsesong. På den måten blir ikke sakens kjerne, selve prostitusjonen, så tydelig. På den måten kan de lalle seg inn i illusjonen om at det kanskje deier seg om ekte følelser. Det gjør det selvfølgelig aldri. Kjærlighet kan ikke kjøpes, men det kan sex.

I vesten lever vi i en kjønnskultur der kvinner finner sin verdi som objekt. Hun skal begjæres, være sexy og tagbar. Drontene på stranda i Gambia er ikke det. Selv jeg som er rimelig bleikfeit og myggspist der jeg ligger, blir nærmest for en en petit snelle å regne i forhold til de overfødde dundrene som vralter ned stranda med to meter svarte muskler på armen. Hjemme i England, Tyskland, Nederland og Norge ville kjønnsmarkedsverdien deres vært null. Her i Gambia er den børsnotert helt på topp. Og ikke kom og fortell meg at de ikke er klar over det!

Jeg har en kompis i Negril på Jamaica. Han går under kallenavnet «I`m not cheap Charlie». Han er hore og har den største penisen i Karibia. Det vet jeg fordi han ynder å dra den ut av buksene og smelle den i bordet i festlig lag. Det er noen år siden jeg traff ham sist, men da var han så stressa at jeg lurer på om hjertet hans har holdt helt til nå.

Charlie sjonglerte fem faste dronter som plutselig viste seg å ha lagt årets visitt til den samme uka. Charlie beinfløy mellom hotellene, sin baby-mor og fem barn uten søvn i tre dager før det gikk som det måtte gå. Drontene møttes til et fryktelig showdown utenfor strandbaren til Negril Tree House. Flesket disset, hårdottene fløy og historien om det hele vandret så langt som til Sav La Mar flere kilometer unna. Resultatet var at Charlie ble gjort til latter for hele landsbyen, ikke fikk en eneste dollar og barna hans måtte tas ut av skolen fordi drontene nektet å betale.

Så skal vestlige kvinner fortsette å kjøpe seg begjær syns jeg vi må få orden på dette her. Mitt forslag til regjeringen er derfor å innføre kvinnelig sexturisme som en del av generelt bistandsarbeid. Få drontene til å sette penga i et organisert fond som kommer hele landsbyen til gode! Eller sørg for at likestillingen omsider blir et faktum så kvinner kan kjøpe sex som skikkelige mannfolk! For den optimale løsningen ved at vestlige kvinner finner sin verdi som noe annet enn et objekt er vel nærmest utenkelig?

Se flere bilder fra Gambia-turen – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Fire menn per kvinne. Nå!

Da er jeg akkurat tilbake i Gambias hovedstad Banjul etter å ha tilbrakt tre dager i ei jordhytte på grensa mellom Gambia og Senegal. Så hvis noen trodde det var glamorøst å jobbe for et damemagasin, får de tro om igjen. Det er ikke første gang jeg tilbringer nettene på jobb i ei jordhytte og neppe den siste heller. Jeg har vært på besøk hos Mandinka-stammen som er den største her i landet. Jordhytta var i grunnen grei nok, overdosen karbo i form av ris og mel til mat også. Langt verre var det at jeg ganske raskt la meg ut med høvdingen.

I Mandinka-stammen kan hver mann ta seg fire koner og gjør det. Det er forbudt ved Gambisk lov og her ute på kysten er det ikke vanlig, men inne i bushen er det hverdagskost. Det samme er omskjæring av kvinner. Høvdingen var vel sånn rundt regna nitti år og hans siste og fjerde kone rundt tretten. Det er også helt vanlig.

Din skjebne som ung og lovende Mandinka-kvinne i bushen er dermed ganske spikra fra bestemor henter kniven og kapper av deg klitoris til pappa gifter deg bort når du er sånn tolv-tretten. Etter det går det i grunnen bare nedoverbakke. Det er du som må jobbe på åkrene, føde barn, hente vann, lage mat og generelt holde samfunnshjulene i gang. Gutta er svært travle med å sitte og dra seg og tygge kolanøtter.

Dette sa jeg til høvdingen at jeg syntes var en rimelig rå deal. Han var ikke enig. Jeg måtte jo forstå at det det lå megen sunn fornuft bak det hele. På denne måten sørget man for at kvinner og barn var ivaretatt av et familiefelleskap og at det ofte var kvinnen selv som ba mannen ta seg en ny kone når arbeidsmengden ble for stor.

På vei hjem fra Mandinka-stammen i dag lanserte jeg imidlertid følgende teori for professor Momodou, sjåfør Mohammed og juss-student Saikou som selv har to koner: Hva om vi snur på flisa og lar kvinnene ta seg fire menn? Da slår vi flere fluer i en smekk. Det fødes ikke så mange barn i hver familie da en kvinne stort sett bare føder en av gangen, barna som kommer bli bedre forsørget når det er fire menn som må jobbe for føden, vi kvinner kan da velge oss en mann som tjener mye penger, en til å kose med, en for de lange samtalene, en som er god til å lage mat og… Jeg kom ikke lenger.

Saikou så på meg som om all fornuft hadde blåst ut av vinduet sammen med det røde støvet bilen virvlet opp. – Men, altså, nei, det går jo ikke, barna må jo vite hvem som er faren, landet han på som avgjørende argument og smilte tilfreds. – Høh, har du hørt om DNA-test, svarte jeg da. Jeg ringer FN i morgen. Jeg har også noen gode kontakter i African Union. Nå skal kvinnene ta makta i Gambia! Revolusjon har skjedd før!

Det hele endte i en intens diskusjon jeg vel må betegne som munnhuggeri. Jeg satt i forsetet  på Range Roveren ved siden av sjåføren. Han var meget opphisset og ga klart uttrykk for at han syntes jeg snakket det glade vanvidd, men ikke et øyeblikk hadde han glemt å tute unna alle de kuene, geitene og apene som flokket seg i veien foran bilen der vi raste mot Banjul.

Men til slutt ble det stille i bilen. Trykkende stille. Så kom et lite pelsdyr med fluffy hale susende over veien. Det var vel tyve centimeter langt og bustete. Sjåføren sakket umiddelbart farten og tutet advarende så krabaten rakk å passere. Jeg og Mohammed skottet raskt på hverandre og begynte å le. Det er i sånne små øyeblikk som du alltid glemmer siden, at  de helt store mulighetene bor. Et lite blaff av gjensidig latter over redningen av et forsvarsløst pelsdyr på landeveien i Vest-Afrika, forteller at alt, absolutt alt, er mulig.

Så skal jeg noen gang gifte meg blir det med fire menn! Og et par damer også.

Leave a Comment