Jeg vil begraves levende


Noen ganger får jeg henvendelser til bloggen jeg bare ikke kan si nei til:

«Hei, venninnen min fikk diagnosen brystkreft for to år siden, da hadde kreften allerede spredt seg til skjelett og ryggmarg. Hun var så «heldig» at hun fikk være en av de aller første som fikk prøve immunterapi, men behandlingen er palliativ.

Men en dag kom hun ut i stua etter å ha lest boken din Fuck tante Augusta og sa at endelig hadde hun funnet noen som snakket et kreftspråk hun forsto og at hun så gjerne ville møte deg. Så jeg går rett på sak: Kan du være «overraskelse» i 50-årslaget hennes?»

fuck_tante_augustaDet kunne jeg ikke siden jeg er i Tanzania nå når de feirer, men i går møtte jeg henne for en prat om livskvalitet på Aker Brygge. For hva er det egentlig? Livskvalitet?

Førstkommende lørdag 4. mars har jeg stilt opp for TV2 og Kreftforeningen i programmet «Krafttak hos Kloppen».

20170201_154242Programleder Solveig Kloppen leder en sending som har som formål å gi flest mulig pasienter med uhelbredelig kreft flest mulig leveår og best mulig livskvalitet i samarbeid med Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon.

I det TV-intervjuet snakker jeg også mye om livskvalitet. For en ting er å få forlenget levetid når du vet du snart skal dø, noe annet er det hva du er i stand til å fylle den tiden med.

20170201_15432950-åringen hadde allerede planlagt begravelsen sin, men i går fant vi ut at det lureste kanskje ville være å fremskynde den. Hva er vitsen med å se venner og familie samles og snakke om deg og livet ditt når du er dau og ligger der og glaner i ei kiste?

Hvorfor ikke arrangere en levende begravelse? Invitere alle du kjenner og liker til en feiring av livet ditt mens du fortsatt er i stand til å holde ut og dere kan takke hverandre for alt ansikt til ansikt?

Så får heller de som måtte finne det morbid drite i å komme. Det er tross alt din begravelse, ikke deres. Begravelsen etter at du er død kan heller være for dem slik alle begravelser er.

20170201_154233Livet er ditt, døden din også. Det er ingen andre som kan fortelle deg hva som er riktig og best for deg uansett hvor mye de prøver å gjøre det hele tiden. Så har man ikke gjort det før, er det sannelig på tide å stå opp for seg selv før man dør.

Valgene man har tatt, sorgen man har hatt, angeren, kjærligheten, motgangen, friheten og alle forsøk på å kontrollere den i et samfunn som fortsatt styres av sosial kontroll.

Om ikke annet for å gi de som fortsatt skal leve en ny sjanse til å gjøre det på sine egne premisser. Det kaller jeg å sette spor etter seg! Så nå har jeg bestemt meg for å begraves levende før jeg dør jeg også. Det kommer til å bli litt av en fest!


4 Responses to “Jeg vil begraves levende”

  1. Lisa
    1. mars 2017 at 15:08 #

    Hei på deg Lene!
    Så kanon bra skrevet. Er så enig. Vår gode venn samlet oss vennene før han døde av kreft. Vi koste oss, spiste kake , snakket om livet . Gråt litt gjorde vi også men det var heldt okei. Høres heftig ut for noen . Men vi opplevde det som gull.
    Så artig at de ville ha deg som suprise til venninna si. Kjekt du fikk møte henne og hun deg.
    Gleder meg til å se deg på Lørdag på TV.
    Smil fra Lisa

    • Lene Wikander
      1. mars 2017 at 15:45 #

      Ja litt grining hører selvfølgelig også med, ingenting er klammere enn sånn krampaktig glede. Høres ut som en fin levende begravelse for vennen din :-)

  2. Elin
    2. mars 2017 at 11:46 #

    Dette er noe av det flottest og riktigste jeg har lest på lenge!
    Takk for at du er en stemme for ting mange kvier seg for å si høyt! Mye bedre ide å samle slekt og venner mens man enda lever enn å ta kakelag etter begravelsen (beklemmende greier).

  3. Elisabeth Hake Lunde
    8. mars 2017 at 18:12 #

    Knall ide, Lene! ?

Leave a Reply