Er det noe som gjelder her på sommer-sørlandet så er det sjømat. Aller helst av det egen-fanga slaget. Reker kan til nød kjøpes på fiskernes salgslag, men aller helst rett fra krabbebåten på brygga som de smøstrene sisters langer i seg her.
Alt annet bør man fange selv skal man kunne kalle seg ordentlig sørlending, i hvert fall med en marinbiolog til far som meg. Så det var med blåskjell i blikket at jeg, onkel Atten, tante Solfrid, Kusine-Kristine og lillebror Lars slang oss i båten i går på jakt etter storfangst.
Lillesøs Thea på sin side tok oppgaven som gallionsfigur med det aller største alvor.
Nå skal det sies at siden min far er blitt landfast på grunn av kreftsykdommen, viste det seg raskt at ingen av oss har fulgt med i timen og blitt fullbefarne fangstmenn. Let`s face it; jeg sier jo ofte jeg skal ut å fange mat bare jeg skal på Rema og handle.
Men at det skulle gå riktig så gale som det gjorde, var nok ingen av oss likevel helt forberedt på. Da det var høyvann og ingen blåskjell tilgengelig i 14 graders vann på det grønne jordet ved Maløya, bestemte vi oss for å sette kursen til vårt sikre blåskjellsted på Hestnes. Men det var da alt gikk galt.
Åtte blåskjell og en stillehavsøsters ble fangsten etter at det viste seg at sistnevnte fullstendig hadde utrydda førstnevnte i området der. Men vi ga oss likevel ikke før vi hørte et forsiktig «hjelp» fra onkel Atten bakerst i båten.
Når vi snur oss ser vi ham forsvinne over bord i sakte film med både briller, caps, redningsvest, skjorte, khaki-shorts, joggesko og det hele. Det var da vi bestemte oss for å kjøpe krabber og reker i krabbebåten i stedet.
Heldigvis er jeg nesten enda mer glad i krabber enn blåskjell så aldri så galt at det ikke er godt for noe, men det bør være unødvendig å si at min far ikke ble nevneverdig imponert.
Og når de nye endene våre nå har stukket av ned til kirken to ganger, samt gjemt seg i krattet bak på tomta for folk som oss som åpenbart ikke har dyretekke på fjørfe i det hele tatt, er nok en fremtidig status som villmarkens datter tapt for alltid.
Selv om vi har fått kontroll på gakkene nå, er vi såpass sure på den ene som alltid leder an(d) flukten at vi kaller ham «Aunes And» bak ryggen på ham. Vi syns det er passende siden han synes å dele det samme oppblåste selvbildet som disse dagers forfatter av den erotiske synonymordboka «Jordbærmus».
De enste jordbæra som spises her, leveres i hvert fall utelukkende i grønne kurver fra torget. Så selv om det fortsatt er over to uker igjen av ferien, kjenner jeg allerede at det skal bli godt å komme tilbake til asfaltjungelen og de mer urbane utfordringene livet der representerer. Særlig når jeg får mail om at komikerdronning Margaret Cho endelig kommer til Oslo igjen.
Nå er det riktignok ikke før i desember på Latter i Oslo, men etter å ha møtt henne personlig i Berlin for et par år siden, vet jeg jo at det er på tide å begynne å glede seg til jul allerede nå.
Margaret Cho er en komiker av et kaliber som ville fått Aune Sand til å spy opp hvert eneste jordbær i skam over egne klovnerier så husk å være tidlig ute med å bestille billett.
Her blir det for øvrig grillmat og sjokolade til dessert i kveld selv om vi seff har vurdert andestek. Men sjømat og jordbær tar vi i hvert fall en liten pause fra, de siste dagers hendelser tatt i betraktning. God helg!
Legg igjen en kommentar