I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.
Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.
Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.
Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2» på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.
Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.
Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.
På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.
Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.
Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.
Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.
Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.
Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!
Fytti hælvete. Jeg ønsker deg mye godt fremover.
Tusen takk for det Karianne! 🙂
Hei ,du er go 🙂 ,,har vert gjennom denna dritten jeg å ,er nå ferdig behandla ,å skal feire min 50 år s dag i dag !!! …Lykke til videre ,det vil helst gå bra 🙂
Så godt å høre, Ingunn! Gratulerer så mye med dagen! 🙂
Det er bare tull. Det er bare tull. Kanskje du fikk feil diagnose og feil operasjon.
Snufs og blæh, men aller mest: Klappe, klappe, stryke, stryke og en god klem! <3
Takk Elisabeth, livet er ikke for pyser! 😉
Du er hvertfall ingen pyse! Ønsker deg alt godt fremover, og håper du blir fritatt fra lignende uker fra høyere makter. For en god stund hvertfall – de har dessverre en tendens til å dukke opp med ujevne mellomrom. Men nok for denne gang 🙂 En god bamseklem til deg fra meg
Ah, bamseklemmer er det beste jeg vet, de lindrer nesten alt! Takk, Karina! 🙂
Wow!! Du er søren meg en av de tøffeste personene jeg har hatt æren av å lese om og følge. Om jeg hadde kjent deg, som jeg skulle ønske jeg gjorde, så ville jeg gitt deg en kjempestor (men forsiktig!) klem for å takke deg for at du deler livet ditt så åpent og ærlig.
God bedring og lykke til med rekonvalesensen!
Takk for det, Eirik, det varmer å høre! Virtuelle klemmer funker de også og hvem vet, kansje vi treffes en dag 🙂
Herregud, du er tøff. Tøff fordi du har kommet deg igjennom helvetesuka di, men mest fordi du tør å dele dette med verden etterpå. Du inspirerer, du gjør meg trist og glad og sint og lykkelig på en gang.
Takk.
Takk selv, Jeanette! En av de viktigste grunnene til at jeg deler er jo i et håp om å inspirere og kunne sette litt livsmot i folk og da er det veldig deilig å høre at det funker! 🙂
Nemlig, Lene. Det er nettopp det du gjør. Vi mannfolk trenger også en dose livsmot av og til. Så da får du en bjørneklem, fra en stor kar som meg. 🙂
Åh, bamse og bjørneklemmer er bare det beste jeg vet! Takk 🙂
Livet er ikke for amatører, det er sikkert og visst, men du er jammen meg proff!!!! Stor klem
Haha, ja jeg har i hvert fall vært ute på sokkelsten et par vinternetter før, Ellengry 😉
Dæven Lene, trodde jeg hadde pes for tiden med sykdom og skader anmass hos venner & familie, men du har virkelig blitt råka av livet rett i trynet. Respekt & varme tanker til deg!
Vi får så det flagrer om øra noen og enhver innimellom, Kristin, it`s part of the game 😉
Neimen kjære vene – dette er reint for mye for deg å bære, sender deg varme tanker. P.S. Søstern operert for brystkreft for halvannet år siden nå, det går så fint med henne, det ender oftest bra !! Klem
Takk for fine og trøstende ord, Inger-Anne 🙂
God bedring og lykke til fra Helgeland og blodfan Margit!
Haha, blodfans på Helgeland kan vi like! 😉 Takk, Margit! 🙂
Oj oj oj. Jeg ble først helt andektig og stille, for at et menneske kan ta så mye på en gang og fortsatt beholde grepet. Og blir så imponert over at du makter å fortelle om det slik det er og slik at vi er der med deg, midt i det (men likevel har du litt galgenhumor og kontroll på hva du deler).
Så kom det sannelig noen tårer for deg. Og noen fler, for min mor og mormor og mine venninner og meg selv som har vært gjennom noen av de samme turbulenser i livet – dog ikke komprimert i en helvetesuke!
Jeg håper du tar imot all hjelp du kan få fra folk rundt deg i denne tiden, så du kan få hvile litt innimellom. Jeg kan bare sende deg en god, varm klem og de aller beste ønsker for restitusjonstiden.
<3
Tusen takk for fin kommentar, Bente Øien! 🙂 Jeg har de beste folka rundt meg, men når det stormer som verst kjenner jeg at det er deilig å begrense nettverket litt så tilbringer helgen hos bestevenninne Turi som attpåtil er sykepleier så ren luksus for en kreft-rekonvalesent. I dag har hun hjulpet meg å skifte bandasje og jeg har fått sett på havariet for første gang selv. Gikk bedre enn jeg fryktet så sakte men sikkert kjenner jeg at jeg kreker meg tilbake til meg selv igjen 🙂 God helg!
Menkjærevene, Lene. Er det mulig!
Jeg kjenner meg bare igjen i en ting, den lommeboka som ble igjen i flyet og ikke kunne letes etter fordi flyet var låst og ikke skulle ryddes/vaskes før neste dag. De fant den ikke heller, men etter noen dager fant en passasjer den, mellom setene. Etter å ha vært på kryss og tvers i landet noen dager. Og alt i behold, fantastisk.
Fortsett å holde håpet i ene hånda og motet i andre. Det går bra!
Du skriver så herlig, selv om grusomme ting. Så gripende å lese. Så flott å se viljen og besluttsomheten lyse gjennom de grufulle opplevelsene.
Må det gå deg vel, stor klem og gode, varme tanker!
Tusen takk for varme tanker og nydelig kommentar, Åse 🙂
God bedring og gro vel!
Takk for det Jane 🙂
Først: gratulerer med overstått operasjon, og kondolerer med din kjære mor <3
Så: hvis det var NOEN i dette landet som skulle vært sykemeldt, må det vel være deg?!?
Mens jeg leste innlegget ditt, hylte det mer og mer i bakhodet på meg – at her hører man om statsråder, politikere og toppledere som er sykemeldt på ukesvis, fordi de har litt motgang på jobb. Eventuelt at de er avslørt som udugelige.
Så da er det rett til legen, og få nyte godt av en sykemelding som de selv hardnakket går inn for å begrense hos andre.
Vi har et velferdssamfunn som skal fungere for sånne som deg, som trenger å ivaretas. Og trenger ikke du å ivaretas nå, så vet ikke jeg…
Du må bremse, og ta deg tid til deg selv.
Jeg snakker av erfaring.
Riktig, riktig god bedring framover.
🙂
Jeg tror folk er veldig forskjellige når det kommer til hvor aktive de syns det er godt å være i slike situasjoner, men jeg tar absolutt vare på meg selv. Helt stille har jeg likevel aldri klart å sitte 😉
Takk for at du gjør de skumleste tinga i livet litt mindre skumle, o modige og kloke kvinde – og hylende morsomme! Love you! Snakk om å sprenge grenser og bryte normer på en sjarmerende måte! God bedring og god klem til deg
Haha, takk for det, Anne, musikk i mine ører! 🙂
Hilarios! Har akkurat kommet over din blogg, og jeg sitter her i tårer for jeg ler så godt av det du skriver. Jeg fikk diagnosen 4.aug, og kjenner meg så vilt igjen i det jeg leser! Trengte den idag, tusen takk, skal følge deg, slavisk 😉
Så fint å høre at du kjenner deg igjen i bloggen Camilla! Kreftblogginga mi har også blitt bok som kommer 15. oktober. Jeg håper den kan være både til hjelp og et pustehull for dere nydiagnostiserte. Jeg vet i hvert fall at jeg savna en sånn bok da jeg selv fikk diagnosen for et drøyt år siden 🙂 Lenke til boka finner du her:
http://livforlag.no/butikk/fakta-voksne/fuck-tante-augusta-en-humoristisk-og-donn-alvorlig-bok-om-livet-med-brystkreft/