Gud så deilig å være tilbake på fastlandet etter en uke fanget i isødet på Svalbard. Jeg hadde ikke landet før jeg styrtet avgårde for å bruke litt tid på urbane aktiviteter og innfant meg på fabelaktige Unni Askelands vernissage for sin nye utstilling «De Ensomme – Munchadopsjoner 2001 – 2013» hos Finart på Tjuvholmen her i Oslo.
Med meg hadde jeg seff Norges deiligste homsepar som jeg bare er helt knusbetatt for tiden. De er forlengst booket inn som årets sommerforelskelse bare snøen jeg tydeligvis tok med meg fra Svalbard, får lagt seg og våren snart kan begynne.
Unni har jo som dere vet produsert utstillingens Munchadopsjoner rett oppe i gata her hos meg på gravlunden i den nedlagte kirken på hjørnet der jeg var på besøk etter at jeg kom hjem fra Etiopia for litt siden. Det er sterke arbeider jeg anbefaler dere alle å stikke innom Fineart og se før utstillingen stenger den 20. april.
Min gamle svirebror fra homsebaren London Pub; Oslos ordfører Fabian Stang, åpnet som seg hør og bør Unnis utstilling i Munch-året.
I tillegg sang Hank Von Helvete en hjerteskjærende versjon av Cornelis Vreeswijk sin låt «Tomtebloss». Hank spilte jo som dere sikkert vet Cornelis i filmen om ham. I det hele tatt var lokalet spekket med kjendiser og andre celebriteter.
Men etter Hank sin bittersøte kjærlighetsvise, ubegrensede mengder champagne og omgitt av gripende kunst med to deilige menn på armen, kjente jeg meg bare akutt våryr som Bambi på isen over endelig å være tilbake i sivilisasjonen etter å ha sluppet fra Svalbard med livet i behold.
Etter Mette-Marit-fadesen med Unni i New York i fjor, har jeg jo bestemt meg for at en karriere som Se & Hør-reporter ikke er noe for meg, noe vi i går fikk ytterligere bekreftet. I stedet for å ta bilder av alle de spennende menneskene dere helt sikkert har mye mer lyst til å se og lese om enn meg, glemte jeg fullstendig min rolle som observant blogger og tok bare bilder av meg selv med de lekre datene mine. Heldigvis for dere hadde jeg flaks og fanget bakhodet til en og annen kjendis i bakgrunnen.
Og da jeg i tillegg møtte tidligere kollega og en av Norges desidert beste fotografer; C. F Wesenberg, så jeg mitt snitt til å få tatt noen riktig profesjonelle bilder av oss også.
Det er derfor ikke CF sin feil at hormonene fikk overtaket på meg der jeg sto våryr mellom to deilige menn og i stedet for å konstentrere meg om å ta meg best mulig ut på bildet, så mitt snitt til å antaste dem på det groveste i stedet. Jeg skylder på champagnen. Og på Svalbard.
Men nå! Nå vil jeg ha vår på utsiden av kroppen også!
Legg igjen en kommentar