Duften av Camel No 5


Jeg er fortsatt svaksynt på det ene øyet etter mitt turbulente møte med Dødehavet i forrige uke, men nå har jeg akkurat ankommet Aqaba etter flere dager i ørkenen. Vi har bodd med beduiner i oldtidsbyen Petra og ute i ørkenen Wadi Rum der vi har sovet på bakken under åpen himmel og tatt oss frem på kamel. Sistnevnte er virkelig ikke noe for pyser.

Sist jeg satt på en kamel prøvde den å rømme til et liv i frihet i ørkenen utenfor Giza i Egypt med meg på ryggen, før den rygget baklengs inn i en gjeng japanske turister og kastet meg av så flere ble skadet. Vi er bare jenter på denne Jordan-turen med Jomfrureiser og forfengelige som vi er, var det maktpåliggende å fremstå som beduin-chic og kamel-klar så fort som mulig. Første punkt på lista for en beduin-fashionista er seff araberskjerf på hodet og kohl rundt øynene.

Skjerfet beskytter mot solen om dagen og kulden om natta. Det funker også som et utmerket visir ved sandstorm som vi allerede fikk erfare den første natten. Kohl på sin side, pynter ikke bare opp rødsprengte dødehavs-øyne, men beskytter også mot sanden. Et centimeter-tykt lag med sand over hele kroppen er også en obligatorisk del av outfiten.

Men så er man altså beduin-chic og klar for kamelkaravane i ørkenen. I hvert fall på utsiden…

Verre er det med innsiden og de mentale forberedelsene. Klok av skade fra Egypt visste jeg jo på forhånd at en kamel er helt sinnsykt høy og vipper deg først i 180 graders vinkel fremover og så bakover når den reiser seg med deg på ryggen. Alt som da skiller deg fra den sikre død i fritt fall, er et lite treknott-håndtak på sadelen du knapt får tvinnet fingrene rundt. Jeg prøvde likevel å tøffe meg opp og demonstrerte freidig hvordan jeg aktet å temme ørkenens skip med et solid tak i tømmene når jeg først kom meg opp.

Men da det kom til stykket og kamel nr. 5 av 15 skulle bestiges, var alt mot blåst bort av ørkenvinden og jeg så ingen annen utvei enn å henvende meg til høyere makter.

Men måtte jeg først møte døden per kamel, skulle i hvert fall håndvesken med! Man er da tross alt en lady!

Beduinene skjønte likevel raskt alvoret i min redsel og hentet som dere ser sporenstreks inn Johnny Depp som Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean i et fåfengt forsøk på å få meg til å føle meg i trygge hender.

Etter å ha sett livet passere revy på i hvert fall det ene øyet og utstøtt et skrik som skremte opp en hel flokk ørkenfugl fra klippene bak meg, begynte jeg utrolig nok likevel å finne roen. Kamel nr. 5 viste seg nemlig å hete Olga og var en fredsæl skapning.

Olga og jeg luntet rolig inn gjennom ørkenen og selv om hun prompet og feis så det skralla mellom fjellene, følte jeg slett ikke at jeg kunne klandre henne for det, all den tid jeg ikke akkurat duftet som en ørkenrose selv etter noen dager uten toalett og dusj.

Etter hvert ble vi faktisk så gode venninner at vi delte både sigaretter og flaskevann.

Og om nettene ute i Wadi Rum, la hun seg rolig til å passe på meg i sanden mens jeg styrtet en flaske rødvin hver kveld så jeg skulle få sove mens hyener og gud alene vet hva, ulte i mørket rundt meg. Jeg kommer virkelig til å savne nettene med Olga her nede i Jordan. Ingenting er som å sovne i rødvinskoma til duften av Camel No 5 og lyden av en arabisk nattasang:


4 Responses to “Duften av Camel No 5”

  1. Kamer
    10. oktober 2012 at 07:27 #

    Jeg har vært på samme tur som deg og kan tenke meg å få vite når artikkelen din kommer i Tara, eventuelt også andre steder.

    • Lene Wikander
      10. oktober 2012 at 08:19 #

      Hei du, reportasjen fra Jordan-turen kommer i Taras julenummer :-)

  2. test55236
    13. mars 2013 at 21:51 #

    You could definitely see your enthusiasm in the paintings you write. The arena hopes for even more passionate writers like you who are not afraid to mention how they believe. All the time follow your heart. «The only way most people recognize their limits is by trespassing on them.» by Tom Morris.

Trackbacks/Pingbacks

  1. Når kvinner blir horekunder - 17. oktober 2012

    […] dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport […]

Leave a Reply