Døden nær i Dødehavet


Jepp, jeg har ikke vært mer enn 48 timer på Jordansk jord før jeg holdt på å ikke bare markere meg kraftig lokalt, men faktisk også globalt som det første mennesket i verden i stand til å drukne i Dødehavet. Til tross for førti graders varme og generell svimeslåttethet, begynte ferden ned hit likevel med naiv optimisme fra min side.

Dødehavet er som kjent jordens laveste punkt, plassert langt under den generelle havoverflaten, 600 meter dypt og helt uten marint liv av noe slag. Men langt mer sentralt for mitt ufrivillige krav på status som verdenskjendis, inneholder Dødehavet altså 33% salt, noe som gjør at absolutt alt utenom stein og tungmetaller flyter her.  Vel, nesten.

Er du litt rund i kantene  eller mer med fasong av en badeball som meg, holder nemlig ikke turistbrosjyrene det de lover i det hele tatt! Etter å ha observert et par dusin mer kantete og tynne mennesker ploppe uti og legge seg på flyt uten den minste krusning i vannet, hadde jeg overmodig instruert reiselederen fra Jomfrureiser på land om riktig kameravinkel og skred uti med siste nummer av Tara  i hånden som jeg elegant hadde tenkt å lese flytende på rygg for kamera. Den gang ei.

Nå må jeg bare nevne at vil du kjenne hvordan det føles å få Dødehavsprøyt inn på øyet, kan du bare finne frem en kanne svovelsyre og helle den rett inn på netthinna. Det bør være unødvendig å si at turistfilmkameraene på land begynte å klikke og flashe med lynets hastighet da jeg med ett øye åpent og lesebrillene på hodet, kjempet for livet og balansen mens jeg forsvarte meg med at noen må jo ta jobben med å representere lokalt, marint liv i et ellers dødt hav.

Men når jeg endelig begynte å få dreisen på det og klarte å flyte sånn noenlunde greit uten å produsere en tsunami inn mot land, ble det liksom ikke fullt så elegant og lekkert som jeg hadde sett for meg dette bildet på trykk i Tara til den reisereportasjen jeg er her for å lage.

Og da strømmen drev meg lengre og lengre i retning Israel, vurderte reisevenninne Anne-Marie som jobber med palestinske flyktninger i Oslo, å ringe sine kontakter på Gaza for å sette dem i beredskap sånn i tilfelle.

Jeg kan vel ikke akkurat si jeg følte meg helt som den berømmelige ensomme cowboyen på vei inn i solnedgangen, men alene på Dødehavet ble jeg jo etterhvert som jeg drev ut fra kysten og solnedgang var det også.

Men med en fordums fartstid som junior-norgesmester i svømming, ordnet det seg til slutt selv om jeg nå mest sannsynlig må fortsette ferden mot Petra med lapp over det ene øyet. Alt for saken, som vi journalister av den gamle skole sier. Snakkes på den andre siden av ørkenen!


5 Responses to “Døden nær i Dødehavet”

  1. Støvkorn
    1. oktober 2012 at 15:24 #

    Haha, godt du kom deg inn til land igjen slik at du kunne produsere morsomme blogginnlegg videre 😉

  2. Lostartistic
    1. oktober 2012 at 15:24 #

    Nok et herlig innslag. Du er lynskarp god, sammen med bildene med den herlige solnedgangen var dette fantastisk!
    Kose deg videre, og pass på deg/dere selv!

  3. Sveinung
    1. oktober 2012 at 15:30 #

    Ha ha, ramsalt og enøyd satte hun seg på ørkenens skip og red på sanddynenes bølger inn i solnedgangen.

  4. Elisabeth
    1. oktober 2012 at 19:12 #

    Beskjemmet må jeg innrømme at jeg skrattlo høyt! :)

Trackbacks/Pingbacks

  1. Hus under hver busk - 30. januar 2013

    […] det rette stedet for meg nå, at det var hjemme, men jeg var så travel, på farten til Russland og Jordan som jeg var. Jeg fikk liksom ikke tid til å la det virkelig synke inn. Jeg har lenge hatt et […]

Leave a Reply