Veid og funnet for tung

I dag fyller jeg altså 44 år. Jeg feirer dagen med å bli portrettintervjuet av Agderposten på terrassen her i Grimstad der jeg ferierer. Intervjuet er i anledning kåseriet jeg skal ha under Ibsen og Hamsun-dagene her nede 17. august, men jeg tar det likevel til inntekt for feiringen av at jeg fortsatt lever et fruktbart liv.

Det er likevel de nyfødte jeg tenker mest på i dag. Nærmere bestemt annonsene deres foreldre setter inn i avisen for å feire at de ble født. Lokalavisen her nede er full av dem. «Lille Hilde kom til verden i dag. 3123 gram og 46 centimeter.» «Lars ble født i dag. 3400 gram og 49 cm. Hilsen stolte foreldre.» Jeg skjønner at slike gratis-annonser gir liten plass til utførlig tekst, men nettopp derfor fatter jeg ikke hvorfor man velger å bruke den lille spalteplassen på nøyaktig oppmålt lengde og vekt?

Og hvorfor er foreldrene alltid «stolte»? Hva i hule heite er de så stolte av? Kroppens evne til å reprodusere seg selv? At det nå er bevist at de har samme evne til å formere seg som sjimpanser og brunsnegl? Hvorfor skriver de ikke «lykkelige foreldre» i stedet? Eller «glade»? Eller «lettet»? Jeg hører jo at en fødsel krever sin kvinne…

Jeg merker meg også at alle de målbare enhetene som opplyses i disse annonsene, alltid er innenfor normalen av hva man anser for et sunt, friskt og altså vellykket barn. Det er jo ingen som annonserer hva lille Hilde og Lars veier når de blir gamle og dør. Disse tallene handler om foreldre og samfunnets forventninger til hvordan barnet skal passe inn i livet. Og i livet gjør du det altså tilsynelatende best ved å være «normal» som andre, i hvert fall sånn på startpallen.

Jeg ser nemlig ingen annonser om sterkt overvektige Tore på 6500 gram, jublende billedtekster om lille Ole med skjevt bakhode, den uskjønne babyen Kari som ligner sitt eget ultralydbilde på en prikk, eller nurket Tone som er så skjeløyd at alt hun nå mangler er surround-sound for å bli sitt eget entertainment-senter. Jeg har derfor tatt meg den frihet å sette inn en annonse i Grimstad Adressetidende i anledning min 44-årsdag:

Da vi leverte annonsen, bedyret de at den skulle komme på i sin helhet som lød: «I dag er det 44 år siden overvektige og skjeløyde Lene Wikander ble født. Nå har hun vokst seg 180, 5 cm lang og snart 90 kilo tung. Stolte foreldre Per og Liv på Fladen gratulerer.»Da den kom på trykk i dag viser det seg altså at de har sensurert bort det med «overvektig og skjeløyd». I rest my case.

Skal man i avisa må man enten være velykket, kjendis, kriminell eller politiker – sistnevnte en rolle vi jo vet ofte fusjonerer de tre foregående. Vi vurderte derfor også om vi skulle ha med «vår lille prinsesse» i annonsen. Overraskende mange nyfødte er jo av kongelig byrd og presenteres i avisen og på Facebook som prinser og prinsesser. Å være vellykket velskapt er altså ofte ikke nok i seg selv, man bør helst være kongelig i tillegg.

Og er de ikke kongelige så er de «verdens søteste», «verdens nydeligste» og «verdens beste». Ikke før de arme små har skvist seg ut av fødselskanalen med livet som innsats, skal de altså belemres med konkurransejaget og hierarkiet de fleste som har vært født en stund, måler seg selv og andre etter i livets OL.

Talemåter er resultat av måten vi tenker på. Veiet, målt og ferdig gradert, presenteres våre nye medmennesker for verden med forventningen om å konkurrere på toppen. Som om det å være prinsesse er noe å trakte etter? Se på hva stakkars Mette-Marit må finne seg i!

Gi unga en sjans til å finne sin egen bunn å stå på før foreldrene tar dem til topps, sier nå bare jeg. Livet er ikke for pyser, langt mindre for prinser og prinsesser!