Møøø!

Her er jeg fortsatt uten kamera etter oter-fadesen i Dyreparken forrige uke. Fotograf Xenia Villafranca har studert djevelskapen av en dommedagsmaskin fra alle kanter og trykket på alle tenkelige funksjoner uten at teknologien ville samarbeide. Til slutt tok hun den obsternasige lille dritten med på fotobutikk for å restarte hele maskineriet, men fortsatt ser alle bildene jeg tar sånn ut:

Det er altså ingen vei tilbake, jeg må kjøpe nytt. Jeg bare elsker uforutsette utgifter! Ingenting er som å måtte punge ut surt opptjente frilanser-penger når du minst venter det. Særlig nå som jeg har vært forkjøla hele uka etter å ha fryst ræva av meg på grunn av det bedritne kameraet i den satans dyreparken in the first place! Virkelig snyte seg godt og lenge med et par-tre tusenlapper liksom – lovely!

Ikke hjelper det på humøret at jeg seff ikke aaaaaner hvor jeg har lagt kvitteringen eller husker hvor jeg kjøpte helvetesmaskineriet sånn at jeg kunne tatt det på garantien heller. Det er i sånne stunder jeg blir aldeles grønn av misunnelse på folk som har orden i sysakene. Du vet de der som har kvitteringer og papirer sirlig arkivert etter dato og årstall helt tilbake til dåpsattesten, badehåndklærne nøye bretta og fargekoordinert, bare sunn mat i kjøleskapet, print av alle koselige familiebilder de på toppen av alt har klart å lime inn i album og alltid penger igjen på konto før lønning. Hvordan i innerste hule heite helvete får de det til???

Jeg organiserer livet mitt etter kaos-metoden. Arkivet består av gule post-it lapper, noen lefsete blokker, enkelte datamapper, noen proppfulle Ikea-bokser med papirer som likevel aldri innholder det jeg trenger når jeg graver meg gjennom dem for å lete sånn som nå i jakten på kamerakvittering – og tilsynelatende vilkårlig innstappa notisblokker i bokhylla. Jeg sier tilsynelatende fordi selv om sjokkerte venner og bekjente ikke fatter hvordan jeg finner ut av det så har jeg likevel et system i galskapen: MITT system! Man trenger ikke sikkerhetskoder og safe da, systemet mitt er per def upenetrerbart av andre enn meg.

Og jeg har altså andre ting å bruke tiden min på en å fargekoordinere badehåndklær! Og selv om jeg prøver å spise sunt og til og med lever lavkarbo for å holde vekta på noenlunde stabilt dvergflodhest-nivå, sniker det seg likevel på mystisk vis inn noen karbobomber i kjøleskapet når jeg minst aner det, særlig i forbindelse med tung pms. Jeg har ikke fotoalbum andre steder enn på Facebook og alle originaler er borte forlengst. Og jeg har ALDRI penger igjen på konto før lønn! Jeg har nesten aldri penger på konto, punktum. Og nå må jeg altså punge ut for nytt kamera likevel.

Jeg trøster meg likevel med at de med orden i sysakene neppe kan være noe lykkeligere enn meg likevel. Det er min livsløgn. For hver gang jeg sitter og river meg i håret som nå, uten en eneste kvittering å vise til, tenker jeg på onkelen til en kompis av meg. Han er en av dem som fikk grånende måne allerede i tjueåra, bruker strikkevest med v-hals og har buksene akkurat litt for høyt trukket opp i livet med fornuftige sko på beina. Han er gift med et rivjern av en dame som holder et strengt regime.

Det er søndagstur til faste tider hver uke, aldri ligge å dra seg i senga lenger enn til ni uansett hva som skjer, bare ett glass vin til maten på lørdager, badehåndklærne er skinnende blendahvite og stablet med nynazistisk presisjon og innholdet i kjøleskapet er så grønt og sunt at man nesten begynner å raute når man åpner det. Hun har orden på kvitteringene for å si det sånn! Mø, liksom.

Så de gangene onkelen til kompisen min en sjelden gang kommer på middagsbesøk alene uten henne, har han alltid med seg en diger pose potetgull, sjokolade og rødvin. Han slenger seg på sofaen, løsner beltespenna, senker buksa til normal livhøyde, takker nei til middag og propper i seg transfett og sukker, skyllet ned med vin. Når vi andre sitter der og flirer og forteller morsomme historier fra livet som leker slik man gjerne gjør i et middagselskap, kommer alltid den samme, stille kommentaren fra sofaen hver gang.

– Jeg skjønner altså ikke hva som er så morsomt. Det er ikke SÅ gøy å leve!