Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.