Møtet med det fremmede

Når en moderne norsk kvinne, feminist og urbanist fra Oslo møter Masaaier som lever slik de har gjort i hundrevis av år i sin tradisjonelle Boma langt ute i det ville, Afrikanske landskapet, er vi begge som aliens fra det ytre rom for hverandre. Men så skjer det noe rart…

Vi har med en geit til Masaaiene i Mikumi. Den skal slaktes og tilberedes på tradisjonelt vis – innkludert drikking av det ferske, varme geiteblodet som tappes fra dyrets hals når det dør. Masaaiene lever stort sett bare av kjøtt og blod. De er et nomadefolk som lever av og med sin buskap bestående av geiter og kyr med en inngående forståelse og respekt for økosystemet og naturens sårbarhet.

Kjønnslemlestelse av kvinner er fortsatt utbredt i Masaaikulturen i tillegg til flerkoneri. Slike ting alene er nok til å få en norsk feminist til å propellere enda lengre ut i det ytre rom der man knapt kan se Masaiikulturen med teleskopet sitt en gang, langt mindre forstå den.

Men som jeg har skrevet om fra møtet vårt med Masaai Cricket Warriors fra tidligere på denne Afrika-rundreisen jeg er på nå, så er det bevegelse i Masaaikulturen for å både stanse kjønnslemlesting og flerkoneri, men det er uansett ikke poenget mitt akkurat nå.

Poenget mitt nå er møtet med det som er så fremmed at det virker frastøtende. Så utenomjordisk fra planeten du selv bor på at du nesten automatisk behandler det som et objekt. Så uforståelig annerledes at du tenker dere må være av forskjellig art.

Det er Norske Karianne sammen med sin Tanzanianske mann Rashid som driver gjestehuset og Safarifirmaet Upepo Safari som arrangerer bærekraftige og forsvarlige møter mellom turister og Masaaiene i Mikumi, Tanzania. Noe av det viktigste for Karianne og Rashid er at disse møtene finner sted i respekt.

For så er vi er jo ikke aliens likevel. Vi er ikke av forskjellig art. Vi er nøyaktig de samme. Mennesker på planeten jorden. At den menneskelige variasjonen kan være så ekstrem er noe av det sterkeste jeg tok innover meg der jeg måtte slenge ræva nedpå en plastkanne midt i bushen for å avlaste ryggen som er råtten etter kreftbehandling.

Og som hos mennesker flest, kan ikke sann endring og bevegelse av tanker, kultur og levesett komme andre steder enn innenfra. Skal Masaaiene slutte med kjønnslemlestelse en gang for alle, er det Masaaiene selv som må ville det. Skal vi lære oss å møte det totalt fremmede med respekt, må vi ønske det og se verdien av det.

For verdifullt er det. Vi har bare en jord og en menneskeslekt. Vi kan bare dra dette lasset alene – sammen. Og da må vi tørre å stå litt i det uforståelige av og til. Se oss om, tenke, prøve, nøste i den lille tråden vi finner. Som da mitt reisefølge og Pioniirs-gründer Yvette dro frem kamera med familiebilder og alle ble sjokkert over hvor utrolig stygg den bustete terrier-hunden hennes hjemme i Oslo var.

Et vantro sjokk etterfulgt av hemningsløs latter er noen ganger alt som skal til for å bygge bro over astronomiske avstander og la den lange, lange reisen sammen, alene begynne. Følg meg videre på denne rundreisen gjennom fem av Afrikas land med daglige oppdateringer på Snapchat @lenewikander. Sees i Kampala, Uganda neste gang!