I dag har den nye AbFab-filmen førpremiere i Norge på Oslo/Fusion Internatinal Filmfestival.
Den offisielle premieren er ikke før den 30. september, men det fikk meg likevel til å tenke på noen absolutt ufabelaktige øyeblikk i eget liv. Det begynte tidlig.
Da de første AbFab-episodene kom så jeg sånn ut. Det har jo vært så poppis med ungdomsbilder på FB den siste tiden så jeg kan like godt begynne der. Det som kjennetegner et virkelig AbFab moment er jo at man gjerne starter med suksess i blikket og planer om store, lekre overskrifter.
Før overskriftene etter hvert tar en litt annen vri enn planlagt.
Man har liksom planer om en fæbbuløss tur til New York med glamorøse Unni Askeland…
Men ender opp med å kjøpe altfor trang bestemorhatt i hipster-Brooklyn fordi man blir revet med av hva som er mote blant de unge, hippe og bare blir seende ut som en litt sliten blekksopp.
Eller når selvsamme Unni holder vernissage, du pynter deg til tenna i førti pluss-dyreprint, er klar som et egg for pressefotografene, men får tidenes mest plaskvåte hetebyge på grunn av tidlig overgangsalder og vannmengden som produseres får puppene dine til å skli ut av kjolen.
Men de aller mest ufabbe øyeblikkene begynner gjerne med følgende replikk: Bartender, bare en siste drink til.
Livet er som kjent ikke for pyser og selvmedisinering er sterkt undervurdert.
Som for eksempel når du havner på vodkaflatfylla med Marit Christensen i St. Petersburg fordi du skal spise en bedre middag på fancy, russisk restaurant, prøver å holde tritt med skålingen til det lokale vertskapet og ikke skjønner hvor lite rein vodka du egentlig tåler.
Det ender seff med at du våkner på hotellrommets baderomsgulv med ei diger bjørnefitte på hodet som du ikke aner hvordan du fikk tak i og noen vage minner om at du prøvde å få kjøpe en av restaurantens lysekroner.
For det er jo det absolutt ufabelaktige som gjør AbFab så fabelaktig. I hvert fall var det nettopp det som traff meg midt i hjertet og lattermusklene som student i Bergen da de første episodene kom. Jeg kjente meg bare så altfor godt igjen i det å prøve å leve opp til, men å feile på spektakulært vis.
Som førti plusser kan jeg heller ikke si at det har avtatt med tiden. Forskjellen er bare at jeg nå driter totalt i å leve opp til, men flirer desto mer av spektakulær feiling. Som da jeg og min gode venninne June var ute for å ta oss et møblert glass i forigårs og June spjæra.
Da er det bare å knytte genseren rundt livet og fortsette som før, men ikke før man har fått delt det på Snapchat selvfølgelig. Hva er dine mest spektakulært, ufabbe øyeblikk? Sånn mens vi venter på den 30. mener jeg 😉
Oh, sweetie darling! Ler så jeg griner av AbFab – ler så jeg griner av deg <3
Haha, gleder meg SÅNN til filmen! 🙂
Vi var på busstur fra øst til vest, det var full stopp på fjellet, masse biler og uendelige køer. Jeg var så sykt pissetrengt, det sved i blæra og magen, jeg sa til reiskompisen, jeg må finne en pisseplass. Det var blitt mørkt, biler så langt jeg kunne se , pent oppstilt i kø, bak vår buss var det enda en buss. DER er plassen tenkte jeg. Bak vår buss , tett inntil nestebuss. Kysten var klar ikke ett menneske å se. Jeg hev av jakka, bretta ned buksa, seg ned i nesten spagat, lot det stå til, nøt øyeblikket. Pissingen tok aldri slutt. Jeg fikk en rar følelse der jeg nøt øyeblikket, jeg så opp og der så jeg rett inn i øynene til i sjåføren i bussen. Våre blikk møttest på en intens måte, han stod foroverlent. Jeg så intenst tilbake, pisset ferdig , tok meg tid til å ta på bukse og jakke mens jeg så fyren i øynene. Jeg følte jeg hadde stålkontroll . Jeg kom meg opp i stående , rettet ryggen og gjett ka Lene jeg gjeipet til han. Snudde ryggen til å gikk. Men heldt ærlig så skal jeg litt. Utrolig hvor hærslig følelse å bli tatt med buksa nede og ikke komme seg ut av situasjonen for pissingen tar aldri slutt.
Du må ha en stor blære lol.