Wikanderleaks

«Verden står på randen av diplomatisk krise!» «Dette er diplomatiets ellevte september!» «Hillary Clinton raser mot lekkasjene!» Men hva er det egentlig Wikileak har lekket? Jo, de kan blant annet avsløre at amerikanske utsendinger omtaler Afghanistans president Hamid Karzai som «ekstremt svak» og halvbroren hans som en «korrupt narkobaron». Bombe!

I tillegg får vi innblikk i et muslimsk vodka-fyllekalas med den tsjetjenske presidenten og oligarken Gadzhi Makhachev. Hva?! Drikker de vodka i østblokken?! Videre får vi vite at Italias pimp minister Silvio Berlusconi plages av «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn». Det kan ikke være sant?!

Ingenting gleder meg mer enn når keiseren outes i blanke messingen av et obsternasig krapyl, men det er vel ikke helt det Wikileaks har lykkes med her. Mener man det, tenker jeg med gru på hva mitt møte med Hillary Clintons nemesis; Monica Lewinsky, i sin tid kunne ha avstedkommet. Monica hadde akkurat skrevet bok om sigarer og sånn og jeg møtte henne til et intervju for et blad i Aller-gruppen. I døra ble jeg møtt av Se & Hør sin reporter som akkurat hadde overlevert henne en av sine lusekofter. Se & Hør tilhører også Aller-gruppen, må vite. Monica betrodde meg imidlertid at hun syntes lusekofta var et redselsfullt plagg. Det kunne blitt krise i et av Norges største mediahus dersom jeg hadde lekket det.

Og hva fyllefester angår, får man anta at konflikten i midtøsten hadde eskalert til uante høyder dersom jeg hadde lekket det som ble sagt under grøftefylla i Beirut etter et møte med Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah på 90-tallet en gang. Hizbollah står som kjent på dødslista til Israel sånn ca. nest etter Hamas og har betydelig politisk innflytelse i Libanon.

Vi hadde fått audiens fordi vi gjorde sak på Hizbollahs mange martyr-enker og vår personlige tolk, guide og body-guard; en røsslig Mujahedin som lignet Donald Ducks Svartepetter på en prikk, hadde instruert oss nøye om hvordan man hilste på Nasrallah: Vi skulle legge høyrehånden flatt over hjertet, bukke forsiktig og si «Salam Alekum».

Men det var så jævlig varmt der jeg sto inntullet i hodesjal og langermet fotsidt fra topp til tå. Jeg var så stressa og vasken hadde ikke kommet i retur på hotellet så jeg hadde fortsatt på meg push-up bh-en fra dagen før og hele ritualet endte med at jeg plantet et solid tak rundt venstre pupp med hånda. Svartepetter ble helt hvit i trynet og alle de dobbeltspente dressene med propp i øret som passet på Nasrallah, stivnet.

Heldigvis hadde fotograf Stian Andersen åndsnærværelse nok til å fortelle en dårlig Clinton-vits, men jeg husker ikke mye av intervjuet. Jeg var travelt opptatt med å se livet passere revy for mitt indre. Etterpå dro jeg, Stian og Svartepetter på grisefylla i Beirut. Etter tjue whisky betrodde Svartepetter oss at han syntes Nasrallah var altfor uptight og at jeg hadde de fineste øynene og største puppene han noen gang hadde sett. Men jeg lekket det ikke.

Jeg lekket likevel at Siv Jensen ikke var klar over sitt eget partis standpunkt mot at hatkriminalitet bør være straffeskjerpende i et intervju før forrige stortingsvalg. Likevel sa jeg ingenting om at jeg syntes hun burde begrense bruken av solarium som ga henne den udelikate, rødoransjefargen som ikke matchet gullbronsedrakten hun hadde på seg den dagen.

For er det ikke nettopp det Wikileaks lekker? At diplomater og statsledere er litt for like oss? At de glemmer, sladrer og tenker sine tanker sånn på si de også? Og er ikke det kanskje den mest skremmende avsløringen av dem alle? At de er akkurat som oss? For hvem vil vel egentlig at nabokjerringa skal sitte med fingeren på atomknappen? Eller Siv Jensen for den saks skyld?