Good eeeevening Vienna! Nå er jeg endelig installert i Wien for å jobbe litt med å dekke årets Eurovision, men vel så mye for å oppleve det sinnsyke sirkuset den internasjonale finalen i Melodi Gran Prix er.
En ting er nemlig det dere får se på TV under de to semifinalene og finalen, noe ganske annet er det å være her på bakken og se galskapen utfolde seg i fri dressur.
Vi er et dreamteam på tre som dekker årets finale for Blikk og blogg. Jeg er helt jomfru i gamet, men Robert Ilseth og Jørgen Lorentz Abrahamsen har lang fartstid i gamet. Det de ikke vet om Grand Prix er ikke verdt å vite.
Jeg lener meg derfor tungt på dem når det gjelder å få maks ut av opplevelsen. Et av triksene viser seg nemlig å gå på så mange av de mest elleville festene som de forskjellige bidragslandene arrangerer som mulig. I går dro vi derfor på festen til Montenegro.
Der dukket også det Slovenske bidraget opp og det vil jeg bare ha sagt: Ingen kan lage Grand-prix-fest riktig på samme måte som Øst-Europeerne! Åh du milde sudeliduttandei.
Sjampis og russisk småsnacks gled ned på høykant mens klassiske øst-europeiske skjønnheter med hoftelangt, bleket hår, et to centimeter tykt lag sminke, 17 cm stillett og rumpeballkorte kjoler, trippet rundt for å gjøre sine hoser grønne hos de barskeste gutta.
Så hvem hadde trodd at det var en dvergflodhest fra Norge som skulle stikke av med selveste hovedpri(n)sen; montenegriner og årets artist Knez med låta «Adio».
Nå var det kanskje ikke en match made in heaven fra min side i hvert fall selv om jeg ser rimelig smørblid ut her. Likevel langt i fra så smørblid som crooneren fra Montenegro. Hvis blikk kunne drepe vandra jeg nok heden minst et par ganger etter dette.
Men rosa tok jeg med meg videre på fest med det norske bidraget, men det kommer jeg tilbake til i neste blogg.
Her går det unna Gunnar. Jeg kan vel si jeg har fått rose på tann 😉
Legg igjen en kommentar