Med en liste av bivirkninger, senskader, komplikasjoner og fandens oldemor etter et års brystkreftbehandling, har jeg ligget i hardtrening i Tøyenbadet de siste månedene for å få fysikken opp på et minimumsnivå igjen.
Jeg vet jo at det er populært å trene med et mål for øyet, det så vi jo et massivt eksempel på her i hovedstaden i helgen da det som fortonte seg som en halv million svette nordmenn, løp Holmenkoll-stafetten alle andre steder enn i Holmenkollen.
Men å trene til maraton og Holmenkollstafetter er ikke motivasjon god nok for meg. Guleroten jeg har hatt hengende foran svømmebrillene i Tøyenbadet, er nemlig at jeg skal klare ti intensive dager med Gran Prix-sirkus i Wien nå fra fredag.
Det er nemlig ikke en selvsagthet når du har bein stive som tømmerstokker og halvert lungekapasitet på grunn av cellegift, stråling og antiøstrogener, med en saftig prolaps i korsryggen attåt. Jeg følte meg lenge som en olympisk mester bare jeg klarte å kreke meg på butikken og hjem igjen med varene uten å måtte sette meg ned på gata altfor mange ganger underveis.
I tillegg til massasje og fysio er det bare trening og atter trening som hjelper. Med Wien-avreise nært forestående, var det derfor med høylytt frustrasjon jeg leste at Tøyenbadet var stengt på grunn av svømmestevne i helgen. Men ukrutt forgår ikke så lett, så jeg bestemte meg for å teste ut pedalenes makskapasitet og la ut på en omfattende spasertur i Gamlebyen og på Grønland der jeg har min ringe bopel for tiden.
Grønland er Norges kuleste bydel å bo i. Det er nemlig bare her man på slutten av en spasertur kan ramle over gode venner som feirer at venninne Ida Elise Broch akkurat har vunnet Gullruten for beste kvinnelige skuespiller for sin innsats i Lillyhammer.
Mens resten av vinnerne sikkert feiret på de mest glamorøse steder, valgte hun heller å feire på en av Grønlands desidert bruneste buler; Bobs Pub.
Så da avsluttet jeg seff spaserturen med å sole meg litt i gullglansen ved utebordet på Bobs.
Jeg følte vel at det også var god opptrening til ti dager med Grand Prix. Det er jo en begivenhet som heller ikke sparerer på glitteret. Jeg skal lage Grand Prix-saker for blant annet Blikk og seff blogge massivt her på Tarapi.
Med resten av uka i Tøyenbadet, føler jeg meg sikker på å ha samlet nok krefter til å levere tidenes dekning av Europas desidert største sirkus på en måte du aldri har sett før. Mottoet for årets Eurovision er «Building Bridges» og det akter jeg å ta på ramme alvor. Jeg har jo allerede gjennomført skjeggtesten til fjorårets fabelaktige vinner Conchita Wurst.
Men jeg skal ikke stresse altså. Her rusler vi for gull! Snakkes i Wien.
Legg igjen en kommentar