Da jeg så feministmagasinet Fett lansere hashtaggen #jegharopplevd i går, var min første tanke; bra initiativ, men hvor skal jeg begynne? En tweet har altfor få tegn. Hundre tweets også.
Etter 46 års kvinneliv har det jo hopet seg opp hele berg og daler av seksuelt trakasserende opplevelser, nedlatende kjønnskommentarer, forskjellsbehandling, seksuelt lada ydmykelser, vel, you name it.
De er så mange og så vanlige i et gjennomsnittlig, norsk kvinneliv at de blir til en del av landskapet vi beveger oss i som mennesker. For i dette landskapet vet enhver kvinne at hun først og fremst er kjønn, deretter menneske.
At det er slik, befestet blant annet Kjetil Rollness i en Facebookstatus der han psykeliggjorde Cathrin Svanevik Frøyen for Aftenposten-kronikken som var bakgrunnen for twitterkampanjen #jegharopplevd.
I kronikken beskriver hun helt vanlige krenkelser i et helt vanlig, norsk kvinneliv. Kjetil Rollness svarte med mistenkeliggjøring og psykeliggjøring i en breial FB-status:
«Dette er et helt vanlig jenteliv», ifølge kronikkforfatteren. Kan dere bekrefte dette, jenter? Kjenner vi gutta oss igjen? Bør vi ta inn over oss denne kvinnevirkeligheten? Eller bør vi heller lure på hvorfor landets største avis setter på trykk paranoide generaliseringer om menn som ville vært totalt uakseptable om de hadde handlet om noen annen menneskegruppe?».
Jeg driter totalt og inderlig i Kjetil Rollness. Jeg trekker ham bare frem her som et eksempel på hele grobunnen for at kvinner behandles som kjønn før de behandles som mennesker. Våger vi å uttrykke oss negativt om våre erfaringer med seksuelt trakasserende menn, er vi altså paranoide, psyke, hysteriske.
Fordi vi først er kjønn, føler vi for mye. Fordi vi først er kjønn, er vi for sarte. Fordi vi først er kjønn, bør vi lære oss å tåle såpass. Fordi vi først er kjønn, er vi så intellektuelt svake at vi lett tyr til generaliseringer fremfor fakta.
Jeg sier som likestillingsombud Sunniva Ørstavik sa det i dag: Nok er nok! Det er altså ikke slik at kvinnesyn bare er noe man har i andre kulturer. Vi lever i en kultur der kvinnen fortsatt er objektet mens mannen er subjektet.
Vi lever i en kultur der #jegharopplevd å sovne på nachspiel for å våkne av at en fyr prøver å putte kjønnsorganet sitt inn i meg. #jegharopplevd å måtte rømme ut av en taxi fordi sjåføren vil klå på meg. #jegharopplevd at menn reagerer med aggresjon når jeg avviser dem. #jegharopplevd å bli beglodd og vurdert kroppslig av mannlige overordnede. #jegharopplevd å bli latterliggjort som menneske fordi jeg ikke har vært attraktiv nok som kjønn.
Listen er uendelig. Men i sum har den bare fortalt meg en ting: At jeg lever i en kultur der jeg først er kjønn og dernest menneske.
Seksuell trakassering er virkelig og den er hverdag. Nå er det nok hverdager. Dette handler om hvilket samfunn småsøstrene mine skal vokse opp i. Hvilket Norge døtrene dine skal leve i. Det handler om å si fra. Hva har du opplevd?
De fleste definerer seg selv som kjønn før menneske.
Man ser aldri noen starte en setning med «Jeg er et 35 år gammelt menneske» Folk sier «Jeg er en 35 år gammel kvinne» Eller mann.
Du definerer her mannen som den «onde» og kvinnen som «offeret». Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det.
Selv om du har rett i at vi kvinner altfor ofte får høre at vi er overfølsom. Jeg har selv fått høre mange ganger av min far i oppveksten «Du må tåle såpass»
Nå tenker jeg – Hvem har rett å bestemme hva jeg skal tåle?
Nå skal det sies at jeg ønsker ofte at jeg hadde mindre følelser, for jeg syns selv det er slitsomt å være så sensitiv. Så jeg har full forståelse for at enkelte syns det blir for mye «føleri». Jeg syns jo det selv.
Men jeg kjenner selv menn som har opplevd seksuell trakassering og manipulasjon så det går jo begge veier.
Jeg tror det hadde kommet frem mye hvis man hadde laget en sånn «Jeg har opplevd» for gutta også.
At kjønn er en viktig del av vår identitet, betyr ikke at vi er kjønn før vi er menneske. Det er bare talende for hvor mye vi oppdeler samfunn etter kjønn, at vi faktisk sier det når vi presenterer oss.
Det gjør det ikke til en bra ting. Vi har hatt en lang kamp mot rigide kjønnsroller av en grunn; de fordeler ikke likt mellom kjønnene.
Å påpeke at menn har fordeler, i dette tilfellet at de i snitt opplever betydelig mindre seksuell trakassering, er ikke å gjøre dem «onde». Å ansvarliggjøre menn som bryter loven når de driver seksuell trakassering er ikke å gjøre dem «onde», det er å behandle dem som voksne mennesker.
Fra individ til individ har vi ulike tålegrenser. Og vi skal ha rom for at vi er forskjellige. Men, er det så vanskelig å enes om at kvinner skal slippe å bli tafset på på offentlige steder? Eller bli mistrodd når de forteller om overgrep? At våre fortellinger om våre liv ikke blir møtt med mistro?
Word!
Det er flott at enkeltkvinners stemmer kommer fram. Det blir absurd å kritisere dette med at menn også har opplevd overgrep. Selvfølgelig har mange menn det. Men virkeligheten er jo at menn har fyllt historiebøkene, filmene, sangene, kuturen som helhet med sine historier i uendelige tider. Kvinners historie er vanligvis et vedheng – som kvinnefotball, kvinners innsats i krigen o.l.
Jeg tenker ofte når jeg ser store menneskemengder på TV at man skulle sagt – her er det mange menn! For det er det vanligvis. På TV, i radio og i nyhetene.
Kvinners virkelighet er et sjokk for mange og det med rette. Det utrolige er jo at de fleste av oss ikke opplever oss skadet likevel, og de fleste har en masse gode mannevenner. Så vi kan skille. Men vi skal ikke tåle! Stå på Lene 🙂
Absurd er ordet ja. Og på tide at våre historier blir mer enn fotnoter. Jeg står! 😉
Siden kvinner i historisk sammenheng er mindre fremtredende og dominerende i de store politiske hendelser som har skjedd, er de få av dere som stikker dere ut i så måte umåtelige heltinner som mange av oss mennesker har sett på som idoler.
Husk også de gode opplevelsene dere har opplevd, men for all del, bruk ytringsfriheten og regn med motstand. Lykke til.
Ynkverdig og fjollete kommentar fra en mannsling. Lykke til.
* Ikke alle menn, men alle kvinner * Dersom antall menn som har trakasserende oppførsel er X og de gjennomsnittlig trakasserer én kvinne i uka. Femti uker i året og to millioner kvinner gir at det bare trengs 40 000 av denne typen menn for at alle kvinnene i Norge skal bli trakassert én gang i løpet av året. Det trengs altså ikke så mange sånne menn. Til alle menn som føler seg anklaget: Dere blir jo også trakassert av disse X! Men dere føler dere kanskje mindre truet? Si i fra!
Jeg må pålegge meg selv nettforbud en stund etter slike debatter, for jeg får så lyst til å skrike av hvor mange menn (og enkelte kvinner) som ikke forstår dette enkle.
Frustrasjonen er som en enorm klump i magen, som til dels letter når jeg leser om kvinner som tør å si fra, men som verker igjen og tiltar når jeg er så dum å lese kommentarfeltene. Herregud, for en skremmende mengde mennesker som ikke evner å se ting fra flere sider! Menns eneste ryggmargsrefleks synes å være å bli frikjent selv, fremfor å tenke gjennom hva dette betyr for deres kvinner – mor, kone, søster, datter! Hvorfor vil de ikke forstå? De dytter «biologien» foran seg og sier det er naturlig at de jakter, for de trenger mer sex enn oss (så da skal vi selvsagt stille opp og føle oss privilegerte!), de sier vi er selvhøytidelige og overfølsomme.
Jeg føler meg så utrolig LITEN, og det er noen ganger vanskelig å beholde perspektivet – at jeg burde gi flatt faen i dumme folk og heller leve et godt liv med de gode menneskene rundt meg. Jeg bare… ja.
Puh! Godt å blåse ut litt, men det er midlertidig :-/ Nå skal jeg drite i å følge med i nettaviser en stund, vente til den testosteronbaserte blodtåka har lagt seg, så kan jeg kanskje titte frem igjen… lov å håpe.
Takk for at du skriver, Lene – som innbygger der du er godt kjent (og med felles kjente), ser vi likt på ganske mye. Heier på deg!
R.
Det handler jo om tap av privilegier menn har hatt til alle tider og et system vi har hatt siden tidenes morgen og da går jo enkelte i et slags misforstått forsvarsmodus desverre.
Det er bra å sette søkelys på menns kjønnstrakassering av kvinner, men la oss ikke glemme medsøstres kjønnstrakassering. Å ta kvinner og homofile for kjønn og seksualitet i stedet for å ta dem for sak, er en mye brukt hersketeknikk. Fra kvinner så vel som menn.
Jeg var initiativtaker til Tøsemarsjprosjektet (Slut Walk Oslo) i 2011, og kan lese dette blant annet dette om meg primært fra mine medsøstre:
«Dette (bildet) er fra Slut Walk arrangementet. Nå driver hun kun med Slut Talk.»
(Januar 2015)
«Flere mener hun har lokket advokater og politifolk i honningfellen og at hun har lyd- og eller filmopptak av akten og at hun presser dem.»
(5.1.2015, skrevet av en kvinne)
«Flott skrevet Kristin Bingo (…)! Skrev mer. Gjør det du er best på.»
(14.1.2015, skrevet av en kvinne)
«ryktene skal ha det til at hun har ligget med halve politihuset, med lyd og bilde opptak og driver samme utpressing ovenfor de – som med alle andre.»
(10.1.2015)
«Håper
F…a Ser dette. Da skal jeg ta med ildtang. Må vel bruke hansker og på hun der. Ebola dress.»
(21.1.2015, skrevet av en mann til den samme kvinnen)
Ja jeg mener jo dette er et kulturelt problem og ikke et kjønnspesifikt problem på den måten at dette dreier seg om noe så banalt som menn versus kvinner. Det dreier seg om hvordan vi som samfunn vurderer og behandler kjønn. Det feminine har lavere status, seksualiseres og objektiviseres. Dette dreier seg om en måte å tenke på som ikke er bra.