Jeg har akkurat lagt på røret etter en lang telefonsamtale med min far. Beskjeden fra kreftlegene er endelig. Det er ingenting de kan gjøre annet enn å gi ham lindrende behandling. De sier det kan gå fort eller at han kan få litt tid. Hva de mener med «litt tid» vil de nødig ut med annet enn at flere år er fullstendig urealistisk. Han er bare 71 år så da er litt tid uansett altfor lite.
Men når er livet nok? For meg har det alltid vært like skjørt som såpeboblene min far og stemor Liv blåste i sommer. Noen sprekker med en gang, andre vokser seg store og varer så lenge at du nesten rekker å tenke at de aldri vil sprekke. Men vakre, skimrende i alle regnbuens farger, er de alle før de blir borte.
Jeg vil alltid huske min far som i sommer, den sommeren som skulle bli som barndommens somre. Lange, late, varme dager på sørlandet med min far som kaptein i den lille motorbåten, ivrig gestikulerende og forklarende om alt som rører seg i skjærgården.
Han er tross alt marinbiolog, må vite. Det første ordet jeg lærte å si etter «pappa», var «Yoldiella Lucida» som er en boremusling han har forsket på. Jeg har nemlig alltid vært en pappajente og lignet mest på min far allerede fra dag èn.
Da jeg løp rundt i farmorhagen som liten på sørlandet og fanget humler i et syltetøyglass, var det han som fortalte meg historien om at humla egentlig ikke kan fly. Ut i fra aerodynamiske lover er den faktisk for feit. Men det vet ikke humla så den flyr likevel. Og selv om vitenskapen senere har lært meg at den historien ikke helt stemmer, har den likevel fulgt meg som en fortelling om selve kjernen i livet.
Vi vet vi skal dø, men vi lever likevel. Noe annet er utenkelig når du tar livet på alvor. Også når du får bekreftet av kreftleger at du bare har kort tid igjen. For da jeg spurte min far hvordan han har det, om han er redd for å dø, valgte han å fortelle hva han fyller dagene med. Besøk hos venner, ferdigstilling av et vitenskapelig manuskript, frimerkesamlingen, familien, turer til byen for å hilse på folk i gågata.
Han vil ikke sette seg til og sture som han kaller det for da mener han at tiden han har igjen uansett vil være bortkastet. Så siden jul har han delt ut kreftboka mi «Fuck tante Augusta» til venner, bekjente og folk vi strengt tatt ikke kjenner så godt, så vi er nok ganske like der også jeg og min far. Fuck tante Augusta indeed!
Vissheten om at jeg snart skal miste min far gjør så vondt at det nesten svartner for øynene. Det er en smerte så dyp, så gjennomgripende at den truer med å mørklegge livslyset selv. Nettopp derfor er det så fint at denne smerten nå går hånd i hånd med min fars vilje til å leve helt til det tar slutt. Og jeg skal følge ham hvert skritt på veien. Hei døden, livet banker på! Det haster visst. Det haster alltid!
Hei
Dette var trist. Jeg vet godt hvordan det er å miste sin far. Skal Grimstad miste ennå en flott mann. Per som det gikk an å ringe til å spørre om alt i sjøen når man sto fast før eksamen i biologi.
Jeg sender dere begge gode tanker og håper på det beste. Gro
Hei.Vet at dere har det vondt nå,-som du sier skal vi alle dø,men noen ganger er det forbaska vanskelig å ta det innover seg.Mista pappa den 20.okt-14 og mamma 14.des.-14. Ja så sitter jeg her med en merkelig følelse av at nå ble det virkelig tomt.Mamma klamra seg til livet i over 7 år etter at hun fikk vite at hun hadde kreft,så at hun døde nå var ikke så rart.Men pappa døde bare helt brått,godt for han,men sjokk for oss.Nå håper jeg dere kan få litt tid sammen,selv om det blir både vondt og vanskelig når man vet at dette er begynnelsen på slutten.Føler fortsatt at jeg går litt rundt i ei boble,men jeg har nok ikke «landa»riktig ennå.Ønsker deg lykke til videre på ferden,-det er ikke lett å finne noen ord som kan trøste.Håper det er bra med deg og din egen sykdom nå da.Trøsteklem fra Anne.
Takk for det Anne, det varmer 🙂
Ja biologi er han god på 😉 Takk for varme tanker 🙂
Hei Lene.
Sender deg og din fantastiske flotte pappa massevis av kjærlighet og varme, latter og tårer.
Lev som om hver dag er den siste
Takk Merete 🙂
<3
Vi må snart samles på Zanzibar igjen før det blir for sent, Elisabeth 😉 <3
du skriver så flott om et sårt og vanskelig emne, måtte tiden dere har sammen bli både minnerik og innholdsrik ! Du har så rett, så rett i at livet må leves mens vi lever.
Min farmor sa alltid «det er så viselig innretta» og det tror jeg hun hadde rett i når det går som det skal. At foreldrene våre dør først som en del av å forberede oss på slutten, er en slags velsignelse i forkledning. Bare tenk på alle de som mister sine barn og søsken alle de gangene det ikke gikk som det skulle. Livet, baby! Vi er heldige her i nord!
Takk Bente, jeg blir bare så overrasket over at så altfor mange ser ut til å glemme det. Å leve mens de gjør det, altså.
Hei Lene !
Tusen takk at du deler. Det er så drita. Fuck canser sier jeg.
Faren din er så utrolig flott, det lyser vennligsinnet bamse av han
Så godt at han griper dagene og fyller på med god energi.
Og det å være nærpårørende er intenst. Tenker på deg Lene.
Lisaklem.
Åh Lisa, du er så fin, blir så glad hver gang jeg ser kommentarer fra deg, det bare synes at du vet hva det går i som vi sa i Bergen 😉 Takk, kjære 🙂
Det er viktig å leve hverdagene våre, uansett om vi er friske eller syke. Vi kan ikke sette oss ned og vente på helgen, eller godt vær eller helse for den saks skyld. Kreft tar ikke bare fra oss tid, den gir oss tid. Tid til å si det vi vil, til å være den vi vil, til å til slutt ta avskjed. Det gjør ikke plutselige ulykker. Det er godt han ikke er en Augusta, faren din. Han legger seg ikke til. Gode tanker til deg og til faren din. Og psssst: Jeg skjønner hvorfor du er så opptatt av bamser. Du er jo flasket opp med en 🙂
Det er sant det med tiden, på godt og vondt ja.
Kjære Lene. Du er en kvinne som har fått mange påminnelser om at livet er skjørt, og at her-og-nå er det eneste vi kan rå over. Det er sårt, men jeg tror også det kan gi retning til hva livet skal fylles med av det som er meningsfullt og godt. Kjærligheten til faren din gir deg en rettesnor, og jeg er sikker på at den tiden han har igjen vil bli fyllt av kjærlighet fra alle dere som elsker han – og kjærlighet fra han til alle han elsker. Tid er et subjektivt anliggende – det kan oppleves som noe som bare forsvinner mellom fingrene – eller det kan oppleves som et mettet her-og-nå, fullt av opplevelser som gir mening og kraft. Jeg vet du vil fylle denne tiden som er igjen sammen med faren din, med mening. Det betyr jo ikke fravær av din egen smerte, men det betyr vel dypest sett at kjærlighet kan gi kraft når vi trenger det.
Takk for varme ord 🙂
Kjære Lene!
Dette var sterkt og veldig trist å lese. Man er aldri klar for å miste noen som står en nær. All respekt til din far som tar dødsdommen med fatning og gjør det beste ut av tiden han har. Varme tanker til dere begge
Takk for gode tanker 🙂
Sender masse gode tanker og kjærlighet til dere. <3
Tusen takk for det, Trude 🙂
Nyt alle de gyldne stundene framover.
De skal bli til de vakreste minnene. ♥
Takk for det 🙂
Vondt og vakkert skrevet om faren din! Pokker, at det må være sånn at vi må gjennom så mange tap i livet! Det faren din sier om
tida, minner meg om en tekst til ei tegning jeg har sett, av to tankefulle menn ved et vann, der samtalen går slik: «En dag skal vi alla dö…» «Ja, men alla dom andra dagarna skal vi det inte…»
Jeg ønsker deg, og ikke minst den flotte skjeggepappaen din, mange gode av «dom andra»!
Ja jeg har også sett den tegningen! Veldig sant! Vi får bare prøve så godt vi kan å leve helt til vi dør 🙂