Det er en enorm påkjenning å gå og grue seg til brystkreftkontroll. I hvert fall den første kontrollen etter endt behandling sånn som jeg har hatt de siste dagene.
De første årene er slike kontroller halvårlige så jeg håper virkelig jeg får litt rutine på dette også etter hvert, sånn som jeg fikk det med både cellegift og ståling.
Angsten for tilbakefall blir nok aldri borte, men jeg håper jeg lærer meg å leve litt bedre med den enn jeg gjør nå. Denne gangen var jeg nemlig et emosjonelt vrak.
Jeg merket vel egentlig ikke hvor på tuppa jeg hadde vært før det var over og den etterlengtede beskjeden kom: Foreløpig kreftfri, ingen tegn til nye svulster.
Da jeg satt i cellegiftstolen for noen måneder siden og drømte om denne dagen, så jeg for meg vill jubel og gledestårer. Sånn ble det ikke. Jeg kjente meg bare utrolig sliten og veldig, veldig lettet over at det nå er seks måneder til neste gang.
Jeg kaller det livet med døden innabords. Det er det jeg må lære meg å leve med. Men det må vi jo egentlig alle. Selv om egen dødelighet kanskje kjennes litt mer akutt med en kreftdiagnose innabords, så skal vi alle dø og de aller færreste av oss vet når.
Den beste medisinen mot dødsangst er folk du er glad i. Så i går feiret jeg med en stille øl og noen av de jeg elsker aller mest. Da trenger man ikke si så mye, men klarer seg lenge med å bare være. Sammen.
Vi snakket om en kamerat av oss som døde i pinsen. En uke etter sitt eget bryllup. Plutselig. Bare 32 år gammel. Vi gråt for ham og vi gråt for ektemannen hans som sitter igjen alene.
Og da jeg lett sjanglende og stuptrøtt gikk hjem i natten over gravlunden her jeg bor, tenkte jeg at livet med døden innabords faktisk er veldig fint. Det er jo det eneste livet vi har. Og tar man det på alvor, blir man mer uredd også.
For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!
Gratulerer som kreftfri!
Takk, men nå har jo brystkreft en sånn biologi at vi aldri blir konstatert permanent kreftfrie, det er alltid en sjanse for tilbakefall, men den blir heldigvis mindre og mindre etter hvert 🙂
Gratulerer med godt resultat.
Håper du får fred fra angsten nå og slapper av med livet innabords. Du er jo så levende og fantastisk.
Jeg har arvelig kreft i familien fra min mor, men jeg velger å aldri tenke på det. Alt som ligger foran er foran, ikke nå.
Alt kan jo i teorien skje med oss alle. Så lenge vi lever her og nå så får ting komme som det kommer, jeg har hvertfall lagt meg flat for universet og gir faen, og det er litt deilig det også.
Håper du også klarer det. Dø skal vi jo alle, ingen vet hvilken buss eller trikk som plutselig tar oss. Og når man gir faen i døden så er det ingenting annet som er farlig heller 🙂
Bra sagt på slutten, den skal jeg ta med meg.
«For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!»
Det er så sant! De fleste tar livet altfor gitt. Det skulle ikke vært lov 🙂
Ønsker deg masse godt fremover, du er herlig 😀
Nei det skulle virkelig ikke vært lov å ta livet for gitt, Trude 😉 Takk 🙂
Du er så raus som deler med deg av dine opp’er og dine ned’er. Dette var heldigvis en opp! 🙂 Forstår godt at du er både lettet og sliten. Jeg syntes den legen var så alvorlig – aller innerst inne ville jeg helst at han skulle hoppet litt i taket med deg over at der og da var du kreftfri!
Stor klem fra meg <3
De legene er et eget kapittel altså. Hummer & kanari der 😉 Takk 🙂
Gratulerer med bra 1 årskontroll og positivt svar.
Jeg har hatt kur i dag og svinger emosjonelt. Store doser med hydrokotison eller noe sånt for å dempe allergiske reaksjoner på Taxol da blir jeg søvnløs og i natt skal jeg se Orange is the New black.
Glad på dine vegne Lene tøffe dama.
I dag kunne jeg ligget under gulvteppet, men her sitter jeg og gleder meg til natta med TV helt for meg selv.
Ah, Orange Is The New Black er den perfekte TV-serien nå da! Ikke noe oversminka dill! 😉 Kos deg så godt som du kan 🙂
Hei Lene!
Igjen rører du mitt hjerte. Du er ekte vare du Lene. Sterk og sårbar som hånd i hanske. Jeg fryder meg over at du er kreftfri nå. Huuuuuurraaaaaaaaa.
Jeg har dette arvelige genet med meg i sekken, puppe arve kreft genet. Vettu en ting, jeg har brukt langtid på å finne ut av det, denne angsten og uroen før disse kontrollene.
Jeg kjenner mere og mere at jeg klarer å ta kontroll på denne uroen . Kanskje er det fordi man blir så sliten av å engste seg. Oftere og oftere tenker jeg, noe skal jeg daue av. Tror det har tatt brodden av angsten min. Men enkelt er det ikke.
Min dypeste medfølelse med din kamerats bortgang. Så trasig Ønsker deg gode dager, nå må du lade opp til stor festen .
Kvelds klemmer til deg.
Ja jeg tror også det blir enklere etter hvert, alt blir jo rutine, også når det gjelder kreft og rutine kan være godt. Men angsten slipper nok aldri helt taket, det ser jeg ikke for meg. Den blir kanskje bare til å leve med på en fornuftig måte?
Den siste setningen din om at det eneste man har å tape er livet …. Fantastisk tanke som må rett inn i manuset ditt!
«Jeg stoler ikke på noen som ikke har fått seg minst en på trynet,» var det en bekjent som sa. Livet blir jaggu annerledes når man har vært i nærkontakt med døden – sterkere, ærligere, helere. Og det er få ting som er farlige lenger. Motet stiger og sevja stiger. Det er du et flott eksempel på. Du er tydeligere. Bravo, heia, gratulerer og alt det der. 🙂
Nyyyyyyt!
Takk Gunhild, du er så fin! 🙂 Jeg stoler for øvrig heller ikke på folk som ikke har vært i en fight på bare nevene 😉
Å så flott å lese at den første kontrollen gikk fint, nå kan du senke skuldrene og nyte sommeren 🙂 Jeg skal ha min ettårskontroll i august….kjenner at jeg gruer meg litt allerede…Men jeg har bestemt meg for at angsten og redselen for tilbakefall ikke skal få ødelegge livet og hverdagen min!! Livet er her og nå, fremtiden kjenner ingen!!
ja dette er jo noe vi bare må lære oss å leve med, lykke til i august! 🙂