La humla suse!

Jeg har vært litt for bissi til å følge samfunnsdebatten den siste uka, men da jeg snublet over noen kyr midt i Oslo sentrum, skjønte jeg jo at bondeopprøret var over oss.

Min gode venninne Bjørg som også har vært generalsekretær i Tarapis egen Tøyen Gategerilja da jeg bodde der, er aktivt medlem av Senterpartiet så jeg bevilget meg sporenstreks en øl med henne for å få oppdateringer.

Min innvendig var at det er altfor mye fokus på de største dyra i buskapen og altfor lite på de minste. Jeg har alltid vært engasjert i velferden til pollinerende insekter.

Min bestefar var birøkter så siden jeg var en neve stor har jeg levd med personlig innsikt i bikubens sinnrike liv. Og som med det meste her i livet, er det de minste tingene som ofte holder det i gang. Og aldri har vel det vært tydeligere enn nå med den massive, globale biedøden verden har opplevd de senere årene. Uten pollinerende insekter, ingen frukt, bær eller annet grønt som er avhengig av den finstemte prossessen mellom insekter og blomster for å bære.

Min personlige favoritt har likevel alltid vært humla. Min far som er biolog, fortalte meg nemlig tidlig mysteriet om humla som egentlig ikke kan fly. Rent aerodynamisk er den rett og slett for feit til at vingene kan bære vekten, men det vet den ikke så den flyr likevel.

Og selv om jeg i voksen alder fant ut at denne humle-myten har blitt slått hull på fordi humlas vinger er ru og bøyelige og ikke glatte og stive som forskerne først antok, elsker jeg fortsatt humler for deres deilige obsternasighet.

Jeg har faktisk lenge ønsket meg en humle i bånd. Et lite, fluffy pelsdyr å kose med som selv strenge utleiere med kjæledyrklausul i kontrakten må godta.

Så da jeg var barn fanget jeg hver sommer humler på glass i håp om å dressere dem tilstrekkelig til å la seg bære i bånd. Men humla lar seg ikke dressere og godt er nå egentlig det.

Heldigvis kunne Bjørg opplyse om at Senterpartiet har dratt i gang andre måter å kose med humler på og attpåtil har sin egen gartner-gerilja som bedriver illegal beplantning av offentlige områder i byene.

Nå tror jeg ikke at jeg blir fulltidsmedlem i Senterpartiet med det første, jeg liker å være partipolitisk uavhengig, men gartner-geriljaen deres har min fulle støtte.

Så nå henter jeg frem gamle gerilja-talenter selv og starter opp undergruppen Humle-geriljaen, avdeling gravlunden. Bevæpnet med frø og stiklinger skal jeg smokke ned blomster i midtrabatter og offentlige parker så fort jeg får sjansen.

Mottoet for årets sommer blir derfor selvfølgelig: La humla suse!