Hakuna Matata

Jeg hater Walt Disney. Vel, ikke så mye gamle Walt selv, han var jo bortimot genial på sitt beste, men nærmere bestemt Disney industries med sine Disneyland og glattpolerte tegne- og familiefilmer. Det er aldri rom for levde liv hos Disney. Prinsessen må alltid få sin prins, heksa må dø, seksuelt samkvem er redusert til forsiktig nussing mellom ekorn eller andre søte dyr og alle barn blir derfor oppdratt av onkler og tanter i Andeby etter det man bare får anta har vært jomfrufødsler.

Men riktig kvalmende blir Disney først når de skal ta for seg andre kulturer og historier enn den lavkirkelige, kritthvite og amerikanske middelklassekulturens glattpolerte idealer og uskrevne regler for moralsk forsvarlige liv som får sharia til å fremstå som direkte vovet. Sharia står høyt i kurs her på muslimske Zanzibar, men selv her er profeten Muhammeds lover og påbud ingen match for Disneys kulturimperialisme. Med en enkelt film har Disney kapret Swahili-begrepet «Hakuna Matata» og gjort det til salgsvare.

Her i nesten tusen år gamle Stone Town på Zanzibar hvor vi er nå, kan du ikke gå to meter uten at noen roper Hakuna Matata etter deg. Etter Løvenes Konge har Hakuna Matata blitt et hult salgsutrykk preget av gallopperende inflasjon i turistnæringen. På Swahili er Hakuna Matata en hilsen, et begrep, en livsfilosofi, et farvel og et ønske. Det betyr direkte oversatt at «det er ingen bekymringer», men omfatter så mye mer. Det handler om en holdning til livet og en generøsitet ovenfor andre med ønske om problemfrie dager i livet som kommer etter at tilfeldige menneskers veier krysses.

Noe av det første du oppdager som stressa, vestlig journalist med timeplan, agenda og deadlinepress her er at problemer er det imidlertid nok av. Ting tar tid, taxier bryter sammen, maten komme først på restaurantbordet etter to timer, det er varmt som i en middels finsk sauna, folk flest skjønner ikke engelsk, telefonlinjene virker bare av og til, strømmen går hele tiden og å betale regningen på hotellet innebærer gjerne timelange taxiturer (med tidligere nevnte sammenbrudd) til sju forskjellige minibanker for å få tatt ut penger da kortterminalene aldri virker på tross av store skilt med «We welcome Visa – Hakuna Matata».

Det toppet seg etter et par-tre dager på forrige hotell ute på østkysten med tegnspråkforklaringer av frokostmenyen som alltid resulterte i rå kråkebolle eller et for oss ukjent og stekt sjødyr på tallerkenen, fem taxiturer til minibanken to mil unna, ingen aircon og strømbrudd hele natta i førti graders varme. Vi hadde akkurat kommet tilbake til hotellet etter å ha vært ute på jobb hele dagen. Etter å ha dyttet taxien opp den siste og syvende bakken den dagen, banket vi forventningsfullt på porten til hotellet med den naive forhåpning å bli sluppet inn. Den gang ei. Gjennom en sprekk i gjerdet så vi at nattevakten lå og snorket under en palme, godt pakket inn i t-skjorten med påskriften, jepp, du gjettet riktig: Hakuna Matata.

Med en aggresjon bare år med rotterace og blodstress i vestlig arbeidsliv kan avstedkomme, klatret vi over den fem meter høye porten, hoppet ned på andre siden, treiv tak i nattevakten og skrek ham inn i øret: HAKUNA MATATA MY ASS! Men ble han redd? Ba han om unnskylding for å sove på jobben? Var han overrasket? Nei. Han lo! Han åpnet kjeften på vidt gap og skrattlo som om vi skulle ha fortalt verdens beste vits, slo seg på låret og skrattlo litt til før han ristet på hodet, tente lommelykten og lyste vei for oss frem til hotellrommet.

Det var først neste dag vi skjønte greia. Ute på en kritthvit sandbanke omgitt av turkis hav der landsbyens kvinner dyrket tang for salg til vestlig soft-is-industri for noen øre kiloen, begynte det å demre. Da kvinnene begynte å synge i den brennende varmen, sank innsikten inn. Da jeg fløt på rygg i det varme vannet og så solen og den liggende månen konkurrere om plass på himmelen, tok jeg meg i å nynne litt jeg også. Og da vi slo av en liten tegnspråkprat med damene som kom bort og ga oss en klem, innså jeg at Disney ikke har en sjans.

Swahili har tross alt blitt snakket i hundrevis av år, Disney har bare eksistert et par generasjoner. Det var ingenting annet å gjøre enn å slå seg på låret og skrattle av oss selv akkurat slik nattevakten hadde gjort. Da vi skiltes ved stien damene hadde tråkket opp i sandene under vannet gjennom generasjoner med tangbæring til land, var det bare en ting å si til avskjed: Hakuna Matata.