Da har jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg kommer til å dø. Frilanslivet med kreft er ikke noe for pyser. På mandag skal jeg inn på Ullevål og få beskjed om hva slags cellegift jeg skal på og hvor lenge. Etter det har jeg booket time for skalpering hos bestevenn og frisør Haakon på The Suite. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg litt på å være skalla før håret detter av av seg selv.
Men som frilanser er det ikke bare å sykemelde seg og nyte velferdsgodene. Så for å sikre at jeg fortsatt har et sted å bo og mat i kjøleskapet de neste månedene, må jeg altså jobbe som en sinnsyk tulling med ADHD først.
Det innebærer å få i land alle intervjuer til en ny Tara-serie, legge opp løpet for faste spalter i Cupido og Blikk, forberede et kåseri jeg skal ha på Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad 9. August og seff prøve å rekke og forandre verden før det braker løs med intravenøs gift, kvalme og nedsatt immunforsvar som begrenser min bevegelse ute blant folk.
Dette er nemlig også uka for å bli intervjuet. I går ble jeg intervjuet av Brystkreftforeningens medlemsblad Athene og i morgen skal jeg portrett-intervjues av Gaysir.
Og fordi jeg og fotograf Xenia som dere vet har bestemt oss for å videoblogge fra denne kreft-prosessen min fordi vi tror det kan vise seg å bli litt vesentlig til slutt, måtte jeg seff filme hele greia i går og bale med et stativ jeg ikke skjønner en drit av fordi det er viktig at kamera står stille, har vi fått beskjed om fra Tara-redaksjonen.
Jeg ser jo at folk blir litt brydd når jeg sier jeg vil forandre verden. Særlig andre jorunalister når de spør meg hvorfor jeg mener at min stemme er viktig her ute i blogg-universet. Hvem tror jeg at jeg er liksom?
Men hvorfor tror de at jeg gidder å stille opp på intervjuer hvis det ikke var fordi at jeg vil forandre verden? Jeg er jo ikke så tjukk i huet og tom i hjertet at jeg gjør det bare for å bli sett og kjent, selv om jeg vet at det er populært blant kidsa nå for tiden, liksom.
Jeg har bare ett mål med alt jeg er og alt jeg gjør, og det er å prøve å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen vi alle lever under pisken til. Både på egne, men også andres vegne. Ikke gjør som mora di sier!
Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.
Så får bare folk kalle meg naiv, høy på meg selv eller hva de måtte ønske. Jeg kunne ikke gitt mer faen. Jeg vet jo utmerket godt at jeg alene ikke klarer å forandre en dritt, men de kommer til å bære meg til grava midt i et forsøk på å få det til likevel.
Så da jeg og kompis Sveinung satt oss ned for å ta en velfortjent utepils i sommer-Oslo etter intervjuet i går og fikk øye på en konsertplakat som reklamerte for et band med navnet «Death by Unga Bunga«, nikket jeg bare megetsigende til Sveinung: Hell yeah, de må vi sjekke ut!
Ser ut som du spiller gitar på det fotostativet. Passer kanskje inn i Unga Bunga band? 😉
Haha, du skal ikke se bort fra det, Elisabeth! 😉
Ah, jeg DIGGER deg, Lene! Ønsker deg lykke til i behandlingen fremover! 🙂 Takk for at du blogger!
Fant frem denne passende quoten:
“I’m the one that’s got to die when it’s time for me to die, so let me live my life the way I want to.”
― Jimi Hendrix
Ah, Jimi vakke dum, Marita 😉 Takk for at du henger med på bloggen 🙂
Du har å klare dette Lene 🙂
Vi trenger de friske skriveriene og kommentarene dine…dine skråblikk på verden, som gir rom for latter men også tid for ettertanke.
Lykke til – you go girl:)
Takk for det, Cathrine! Jeg gruer meg som ei bikkje til dette cellegift-opplegget, men å klare det skal jeg, det er jo liksom ikke noen andre alternativ 😉
Åh, du er bare fantastisk tvers igjennom! For en ståpåvilje, for en humor og for en herlig måte å ta rotta på overstyringen på. Er det noen som klarer å forandre verden, så tror jeg jammen det må være deg! Lykke til med cellegiften – du klarer nok å vise kreften hvem som er sjefen du! Heier på deg og følger med videre 🙂
Hahaha, takk Tina, satser på at du får rett! 😉
Venninnen til mamma fikk brystkreft, og måtte ha cellegift. Så begynte hun å miste håret, men fikk parykk som alle andre.
Tingen er at denne parykken var så sinnsykt mye finere enn det pjuskete håret hun ble født med, at hun rett og slett gledet ræva av seg til å begynne å bruke den.
Så nå driver hu sikkert å glattbarberer seg hver dag bare for å kunne dra på seg hårlua. Så det er ikke ALLTID negativt.
Go you! 😀
Haha, good for her, Tess! Jeg syns disse kreftparykkene stort sett ser så nitriste ut at jeg kommer til å droppe dem for noen mer kreative hodekreasjoner, men de gleder jeg meg til gjengjeld til å begynne å bruke jeg også! 😉
Lykke til med cellegift fremover. La oss håpe du ikke blir så innmari kvalm og dårlig og at når du kommer ut på andre siden av behandlingen, så er du ferdig med denne dritten. Da har du fått med deg enda litt mer i kofferten 😀
Ja jeg krysser fingrene for det, Aina, men skal bli godt å komme i gang også, vite hva jeg har å deale med liksom 🙂
Det er så herlig befriende å høre dine meninger og perspektiver! Du utfordrer mine perspektiver på livet, døden og verden rundt oss, og det gjør det helt sikkert for mange andre også. Så jeg vil si du er godt i gang med å redde verden.
Håper du rekker å redde så mye som mulig mens du fremdeles bor ovenfor jordskorpa på kirkegården. Jeg heier på deg, både i kampen mot kreften og i kampen mot den sosiale kontrollen!
Tusen takk, Maia, det er godt å høre! 🙂
» Et 200-kilos drog som kommer fra Stovner og skal ha seg litt.»
Så nettopp dokumentaren om kvinnelig sexturisme i Gambia på VGTV, og måtte rett og slett finne ut hvem denne Lene Wikander var. Nå har jeg så vidt vært innom bloggen din,og kan med hånda på hjertet si at du nettopp har fått en ny fan.
Herregud, for en inspirasjon du er. Du er helt rå, kvinne! Jeg heier på deg og kommer definitivt til å følge med framover!
Haha, så utrolig kult å høre, Ragnhild! Hvem hadde ant at VG skulle avstedkomme noe så bra som en følger som deg en dag, hæ? 😉 Velkommen to the dark side 😉
Cellegift er ikke slik som det blir beskrevet i en del av de forferdelige kreftbloggene som finnes. Selv har jeg en kur igjen, og står fremdeles på mine to ben. Drikker vin gjør jeg også 🙂 Når det gjelder fjerning av hår så vil jeg anbefale å beholde 5mm. Tar du alt så kan hodet bli som en borrelås mot hodeputen. Med 5mm blir man en rockestjerne! Men det er jævlig kaldt!! Lykke til med kurene:-)
Tok det like godt ned til 0,8 mm jeg – deilig! 🙂