Menn og mus

Jeg har mye godt å si om menn. Jeg vil faktisk strekke meg så langt som til å si at jeg foretrekker menns selskap fremfor kvinners. Jeg liker til og med deres ofte utskjelte egenskaper som at de for eksempel ikke er så «flinke» til å snakke om følelser og derfor ikke trives med å sitte i timevis og gneldre om hvor misforstått, såra og vonbroten de føler seg slik vi kvinner ofte har en tendens til å gjøre.

Jeg liker også deres ofte liketil og ukompliserte forhold til seksualitet, at deres tilnærmelser ikke på død og liv må komme akkompagnert av ljomende bryllupsklokker i det ikke fullt så fjerne. Jeg digger at menn klarer å ta ting for face value og ikke tillegger det du sier tusen underliggende betydninger. Jeg setter rett og slett pris på at menn er enkle å omgås. De er stort sett bra folk sånn til vanlig. Det er først når de trår til med macho-idealene sine at jeg vurderer å bli lesbisk manneforakter på heltid.

Her på Jamaica er macho-idealene tatt helt ut i parodien. Du tror det virkelig ikke før du får se det. Samtlige barer, rum shops og dance halls er tapetsert med reklame for diverse drikker og drinker som skal fremme potensen og få damene til å «wine» som man vil. Wining er betegnelsen på gyrerende hoftebevegelser med kulelager i hoftene og burde helt klart vært en egen olympisk gren. Når man ser det praktisert som dans slik det gjøres her, skal dere vite at Mira Craig er for en giktisk pensjonist å regne i forhold. Det er ingen tvil om hvem som gjør brorparten av arbeidet mellom laknene her nede. Utrolig nok heter likevel det bestselgende jamaicanske kondomet «Slam», noe som indikerer at det er mannen som skal ta jobben ved å «slæmme» sakene på plass. Forfinet språkbruk har aldri ligget til jamaicansk populærkultur.

Det er som min gode venninne og ghetto-fabuløse Sharon sier det. Hun føler liksom ikke hun har fått seg skikkelig stelt av en kar før hun må sitte med understellet i grønnsåpevann noen timer etterpå for å gjenvinne evnen til å gå for egen maskin. I det minste er det hva hun sier til elskere hun gjerne vil treffe igjen. Kanskje ikke så mye for selve elskovens skyld som det faktum at fyren har litt penger mellom hendene og kan invitere henne ut på dans, eller en bil han kan hjelpe henne å kjøre varer hjem fra markedet med. Grønnsåpe koster må vite og ingenting rører ved en jamaicansk  machomanns  hjerte som tanken på at hans kvinne sitter nedsunket i grønnsåpevann for å lindre ettervirkningene av hans manndoms gunst. Da bærer det rett tilbake til rombaren for å skryte og tylle i seg enda litt mer av en drikk som påstår å ha den ønskede virkning på «the big bamboo» som man kaller den lokale delikatessen.

Så mens gutta bruser med fjøra, skryter og prøver å overgå hverandre i inntak av mer eller mindre heslige brygg, ofte inneholdende store mengder «herbs»; div urter som blandet med alkohol danner en slags diarebrun, slimete og tyktflytende væske uten annen virkning enn å gjøre deg full og enda mer lettlurt, sitter altså jentene hjemme og filer negler og fletter hår mens de (h)winer av latter. Sharon har forlengst tatt seg en kvinnelig elsker hun holder godt skjult for gutta, for som hun sier: Only expert know how to give expertise – worker only know how to work.

Selv liker jeg meg nok fortsatt best sammen med gutta på rombar, men selv om de tilsynelatende liker å få høre ting som de er og ønsker å ta det meste som en mann, vet jeg likevel at jeg i enkelte tilfeller gjør klokest i å holde munn og behandle dem som mus.

Se flere bilder fra Jamaica-turen – bli fan av Tarapi på Facebook.