Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.