En navlestreng til sjernene

Dette har jeg drømt om helt siden 2017 da jeg var der sist! I morgen reiser jeg tilbake til fantastiske Namibia, dette unike landet der ørken møter havet helt sør i Afrika.

Namibørkenen som er en av de største nasjonalparkene i Afrika, dekker et område på rundt 50 000 km², og strekker seg hele 1 600 km langs kysten av Atlanterhavet i Namibia.

Jeg skal på safari i Etosha, nyte sjømat og spektakulært strandliv i kystbyen Swakopmund og ikke minst tilbringe flere dager i den kanskje mest berømte delen av Namibørkenen som heter Sossusvlei.

I 2017 krysset jeg nemlig hele dette magiske landet i bil sammen med to damer på jobb som journalist.

Da tenkte jeg at dette er noe du kun opplever en gang i livet. Namibia er virkelig en bucketlist-opplevelse. Men nå får jeg altså lov til å oppleve det igjen med hjelp av min fabelaktige samarbeidspartner Pernille Stallemo og hennes Nonophela Travel i Cape Town.

Det er Pernille som har hjulpet meg og Taras vinspaltist Gunnhild Bjørnsti med å sette opp det fantastiske programmet til vår Slaraffensafari til Sør-Afrika i mars 2026 som jeg la ut forrige helg HER. Og nå har hun altså hjulpet meg å sette sammen dette magiske gjensynet mitt med Namibia.

Det blir som sagt en tur med både safari, kystbyliv og litt luksuslaif, man er da kaftanøse tross alt, lol. Men det jeg gleder meg aller mest til er gjensynet med Namibørkenen. Det er den eldste i verden og har vært uttørket i mer enn åtti millioner år. Den har mindre enn 10 mm nedbør i året og er så og si helt død.

Jorden hadde ikke rukket å bli jorden slik vi kjenner den da dette landskapet ble til. Menneskene eksisterte ikke enda og dinosaurer vandret der vi senere skulle gå. Kanskje er det derfor dette landskapet føles så utenomjordisk? Fordi det tilhører en annen jord enn den vi kjenner? Namibia er det nærmeste jeg har kommet en opplevelse av å være på en annen planet.

Dere som følger den faste reise-spalten min i Norges største kvinnemagasin Tara, vet jo at jeg er utrolig fascinert av ørkenlandskap generelt og har skrevet mye om Namibia spesielt.

Grunnen til det er jo at vi sånn i det daglige har lett for å glemme at planeten vi bor på er en del av universet og svever rundt i evigheten som vi bare kan skimte et ørlite glimt av når stjernen vår; solen, gjemmer seg bak horisonten.

Jordkloden er knapt for stjernestøv å regne i et uendelig kosmos. Begynner man først å tenke skikkelig gjennom det, kan det være overveldende for mange, men jeg føler en slags ro over at vi i det store bildet er så mikroskopisk ubetydelige.

Menneskeheten og det korte blaffet av liv vi har levd, er så lite, så kortvarig, så fullstendig ingenting i forhold til det ubegripelig, enorme og milliarder av år gamle universet vi flyter rundt i.

Og Namibia er et av veldig få steder i verden der man får denne opplevelsen av å sveve fritt i universet og virkelig kjenne på endeløsheten vi er en del av.

Å besøke dette ørkenlandskapet er som å kjøre over Jupiter og krysse Mars sine røde fjell. En reise gjennom den Namibiske ørkenen er virkelig som en reise til fremmede planeter. Det er så dødt, men likevel så levende.

Mange mener at ørken er kjedelig og ensformig, men jeg kunne ikke vært mer uenig. Fargespillet, variasjonen, landskapet, alt endrer seg hele tiden med lyset, vinklingen, soloppgang og solnedgang.

Og når du sitter på terrassen til lodgen din i Sossusvlei med hele melkeveien over deg, er det nesten umulig å ikke bli slått i bakken av det faktum at jorda svever sammen med alt det andre der ute i universet. Her blir melkeveien som en navlestreng til stjernene.

Et slikt landskap får deg til å føle deg liten på en fin måte. Et perspektiv vi ofte mangler i travle hverdager, jaktende på øyeblikkelig tilfredsstillelse gjennom alt fra forbruk, kjøp, salg og bekreftelse, til menneskelig krig og katastrofer på alle kanter. Et landskap for selve sjelen.

Så vil dere følge meg på denne reisen tilbake til Namibia, kan dere legge meg til på Snapchat der jeg heter «Lene Wikander Zanzibility» for daglige oppdateringer og henge med på reisegruppen Kaftankraft Zanzibility på Facebook. Det blir en overnatting i Addis Abeba på veien, intern transport her i Afrika er ca. hundre ganger mer komplisert enn fra Europa til Afrika, lol. Men fra tirsdag er jeg i hvert fall i full gang!

Drømmen er at dette skal bli begynnelsen på et program for en once in a lifetime jentetur dere også kan bli med på etter hvert, men først skal jeg la sjelen min hvile litt alene. Snakkes fra Namibia neste helg.