Det er overveldende hvor mye som kan skje på bare to uker her i livet. Livet er både det fineste og noen ganger det frykteligste som finnes. Men først og fremst er livet det eneste vi har.
På onsdag sendte vi hjem 18 helt fantastiske damer til Norge etter en toukers rundreise med oss her på Zanzibar. Og i dag lander en ny gjeng damer her i Stone Town.
Vi føler oss priviligert som får muligheten til å bli kjent med så mange forskjellige damer som vi gjør på disse turene våre.
På jenteturer som våre, samles damer fra alle mulige kanter av landet, med levde liv, historier og erfaringer det er utrolig fint å få innblikk i og dele.
Nye vennskap dannes, sosiale nettverk utvides og man lærer seg å verdsette mennesker man kanskje aldri ville kontaktet sånn på egenhånd, fordi man rent overflatisk kanskje tenker at man ikke ville hatt noe til felles.
Men når man sitter her sammen ved havet…
Og ser solen synke i horisonten…
Samles rundt bålet under den afrikanske stjernehimmelen om kveldene…
Eller ankrer opp til duk og dekket bord i en øde lagune kranset av kokospalmer..,
Da åpner man opp, deler, snakker, skravler, ler og ser kvaliteter hos andre som man kanskje ellers ikke ville fått øye på.
Fortellingene og latteren sitter løst.
Men noen ganger må man også gråte. Livet lever på godt og vondt og stanser ikke opp bare fordi man er på reise.
En av våre skjønne damer fikk underveis i reisen vite at en dødssyk bror uventet hadde blitt betydelig verre. Da er det godt å ha venninner og medsøstre rundt seg for støtte og trøst.
For i sånne øyeblikk blir tiden så tydelig. Den er så altfor kort denne tiden vi får sammen i livet. Det haster å leve. Særlig når man er blitt godt voksne som oss.
Rett før damene skulle dra hjem, fikk en annen av våre medreisende beskjed om at en av hennes beste venner var blitt diagnostisert med kreft med spredning til flere organer. Hun gråt, men det første hun sa var akkurat det; det haster å leve.
Og leve har vi virkelig gjort disse to ukene.
For det er sånn man skaper minner for livet.
Vi har lekt havfruer i det indiske hav…
Vi har feiret hele to bursdager.
Vi har danset!
Både i strandbaren, men ikke minst rundt bålet til lyden av afrikanske trommer gjennom natten.
Afrika ER virkelig magisk på sitt beste.
Men verden rundt oss sto selvfølgelig ikke stille den heller. Da de første nyhetene om grusomhetene i Israel og på Gaza-stripen tikket inn, tok vi imot dem med sjokk og vantro. Hvorfor fortsetter mennesker å drepe når vi i stedet kan leve?
Selv har jeg vært mye både på Gaza-stripen og i Israel på jobb som journalist gjennom årene, og hjertet verker for flotte folk jeg har blitt kjent med på begge sider av denne endeløse, dødelige konflikten.
Den er så kort denne tiden vi har sammen her i livet. Det haster å leve, det haster å danse.
Og leve skal vi gjøre sammen med den nye gjengen med damer som lander her i dag også. Vi gleder oss til å ta dem med på safari til fastlandet og leve villalivet langs Zanzibars hvite strender.
Vil dere følge oss fra dag til dag, oppdater vi daglig med bilder og stemningsrapport i reisegruppen vår Kaftankraft Zanzibility på Facebook, så bare meld dere inn der for å henge med på reisen.
Og vil dere være med oss på jentetur til Zanzibar i vinter, har vi fortsatt noen ledige plasser igjen her. Dans, dans, dans dette livet!
Legg igjen en kommentar