Etter å ha vært utsatt for Paradise-Iselin sin nye lyserosa musikkvideo og mistet siste rest av troen på ungdommen, så gammelrosabloggen seg nødt til å innkalle til krisemøte på cafe Skyggesiden ved Akershus festning nå på fredag. Vi fant det best å ha et solid militært festningsverk i ryggen når vi skulle legge en strategi for å gå i krigen mot rosaforsøplingen av unge, norske kvinner.
http://www.youtube.com/watch?v=VXySHddZNRk
Generalsekretær Bjørg i Tøyen Gategerilja som til daglig jobber i NORAD og har bred internasjonal kompetanse etter bl.a. mange og lange år i Afrika, trommet oss sammen og hadde for anledningen med seg det keiserlige Etiopiske tolleremblemet i gull fra salige Keiser Haile Selassie sin storhetstid som hun hadde anskaffet i Addis Abeba forleden med tanke på meg som übersturmführer.
Problemet var bare en sviktende festemekanisme, det er tross alt 38 år siden keiser Haile Selassie ble avsatt i statskupp, men Bjørg visste råd. Under speidermottoet «alltid beredt» fisket hun frem et lite sysett fra veska og nestet hele stasen på jakkeslaget mitt med sirlige korssting. Mandatet til å innkreve rosatoll på norsk kulturforsøpling skulle på!
Etter mine egne mange og lange år på Jamaica, er jeg godt kjent med Haile Selassie som jo er rastafari-religionen sin egen Messias og har selv tilbragt tid i Etiopia med research til et nytt roman-prosjekt om den keiserlige guddom og hans trofaste disipler. At Haile var bestis med vår egen Kong Haakon og senere også Olav og til og med besøkte Norge i sin tid, gjorde det jo bare enda mer passende for meg som Mette-Marits nye linselus å smykke meg med det keiserlige emblem syns jeg. Pokker heller, falsk beskjedenhet er for pyser! Rosaforsøpling av norske kvinner må slås ned på med hard, keiserlig hånd!
Vi hadde full støtte fra Bjørgs gode venninne Camilla som er ansatt i det Kongelige Norske Utenriksdepartement der hun jobber med handel, særlig handel med fisk. For anledningen var imidlertid Camilla utnevnt til keiserlig geriljafotograf med iphone siden jeg hadde klart å glemme det nye kameraet mitt hjemme i Iselin-bestyrtelsen. Men Camilla ville ikke helt slippe taket i fisken så vi bestemte vi oss for videre oppildning til kamp med Etiopiske rytmer i en eim av nystekt sjø-ørret på restaurant, bar og hangout The Crossroad Club.
Der spilte nemlig DJ Mitmitta aka Vemund noe så sjeldent funky som etiopisk blues og rock. Det var hinsides kult, sjekk det ut neste gang han spiller! Vi fikk nesten gjenreist tilliten til norsk ungdom igjen selv om flere av hipsterne på stedet rynket litt på nesa over både fiskelukta og de corny-kule, eksotiske rytmene.
Fortsatt på krigsstien gjorde jeg og Tøyen Gategeriljas faste hagfag; Roy, oss klare for storslagen femtifest på lørdag. Som dere vet elsker jeg simpelthen femtiårslag og kan nesten ikke vente til jeg blir femti selv! Denne gangen var det nå utnevnte æres-tarapaut Unni Askeland sin tur og jeg og Roy stilte med fabelaktig innrammet fotogave av Unni foran Manhattan Skyline tatt av Tara-fotograf Xenia Villafranca da vi var på jobb der for noen uker siden.
Og det var da det skjedde. Krigen ble avblåst og det keiserlige norske førti-pluss-regimet etablert med enkelte modifikasjoner. I selskap med fabelaktige femtiser som Unni selv, søttiser som Edna Falao og generelt fantastiske voksen-gjester, fant vi nemlig en sjelden skatt!
Ved røykebordet nede på fortauet ble jeg og Roy sittende og snakke med den norske 27-åringen, stjerneskuddet og nyskapende musikeren Sandra Kolstad. Både jeg og Roy ble umiddelbart forelsket!
Sandra snakket om musikken, havet, døden og kjærligheten med en integritet, engasjement og originalitet som tente selveste livsgnisten i en rosalei gammelrosablogger. Glemt var Paradise-Iselin og all annen hjernedød og kjønnsfordummende ungdomskultur. La dem kveles av sin egen tyggis! Virkelig kvalitet har ingen alder, kun integritet! Jeg har derfor valgt å innlemme utvalgt ungdom i det keiserlige førtishoff og planlegger i skrivende stund en større pilegrimsferd til Jamaica.
Haile skal seff få sitt når isdronningen Sandra inntar den flammespyttende mannsbastionen som er jamaicansk musikk i dag og som jeg jo har vært i krigen med før. For etter å ha lyttet til Sandras fantastiske musikk hele søndagen, har jeg fått troen på ungdommen tilbake og gleder meg til å innta the Jamaican seaside again. Let`s put out some fire!
Legg igjen en kommentar