Plutselig halvnaken

Jeg vet ikke med dere, men for meg er det alltid sommeren og ikke julen som kommer som julekvelden på kjerringa. Den ene dagen går du og småhutrer i litt for tynn vårjakke og bang! Neste dag peser du halvnaken og svetteglinsende langs fortau og parker ute av stand til å tenke en eneste klar tanke bortsett fra at det kanskje er lurt å holde seg unna større fiskerihavner da noen hvalfangere kunne komme i skade for å ta feil av deg og en albino småhval.

Ikke før hadde sommeren smelt til med sitt bedøvende høytrykk over Sør-Norge denne uka, så kom min gode venn Sveinung tilbake fra en utfordrende ferietur til Las Vegas og det måtte selvfølgelig feires med et par glass vin. Siden han bor i Bærum så vi ingen grunn til at han skulle reise helt hjem med kofferten i tropevarmen først, så vi trillet rett ned på Hjort ved Akerselva – og ikke spør meg hvordan «et par glass vin» ble til fire flasker lite frilanserlønn-vennlig Sancerre, andebryst og en regning på flere tusen kroner. Jeg skylder på sommeren.

Det vi ikke visste da, var imidlertid at dette skulle bli opptakten til en tredagers sommerpsykose av sjeldent kaliber. Oslo blir plutselig litt skikkelig storby når sommeren angriper. Folk tyter ut av dører og vinduer i et omfang som får meg til å lure på hvor i hule heite de oppholder seg resten av året. Det må være dette de mener de som snakker om at plutselig innvandring skal ta over samfunnet og sånn, de glemte bare å forberede oss på at de innvaderende hordene skulle være fullt så blendahvite og halvnakne.

I en lett bakrus av Sancerre fulgte vi derfor opp med jordbær og mer hvitvin i solen neste dag, tett etterfulgt av tur i parken, en sving innom Akers Mek, Bobs, Sushien på Teaterplassen på Grønland, en tropenatt med løste verdensproblemer på en uteservering på Youngstorget, en ny formiddag der sommerpsykosen hadde slått så rot at jeg og bestevenninne Turi endte med å booke juni-tur til Marokko via hennes nyinnkjøpte smartphone, og så var det jaggu tid for åpning av Unni Askelands utstilling sammen med Tommy Olsson på galleriet Pink Cube.

Der inne var det så sinnsykt varmt og jeg så svett at kjolen min praktisk talt skled av som dere ser, så selv om det er Unni som blottstiller seg naken i sin nye kunstvideo, var det desverre jeg som fremsto mest avkledd og klar for første og beste harpun blant de mer ukunstneriske innslagene. Utenom meg og Sveinung som enda ikke hadde kommet seg hjem til Bærum og derfor hadde parkert kofferten i underetasjen, var det heldigvis et vell av celebre gjester som klarte å beholde kjolen på.

Og det var bra, for Unni og Tommy sin utstilling fortjener å bli sett med klart blikk. Den er åpen neste helg også og er sjokkerende, provoserende, insisterende og plagsom. Akkurat som Unnis video Failure. Plagsom fordi den skal være det, fordi du må tåle det for å kjenne det. I all sin insisterende plagsomhet er den et stykke ultrafeminin kunst som aldri kunne vært laget av noen andre enn en kvinne.

Men etter så mye nakenhet og svette inne i galleriet var det heldigvis ikke bare jeg som var svimeslått da vi trakk ut i bakgården for fotoshoot der jeg og de andre og atskillig proffere fotografene sommerfnisende begynte å ta bilder av hverandre før vi fikk summet oss igjen.

Noen filmet visst også, ser jeg på mailen min nå, men gud vet hvor jeg befant meg da, det eneste man har klart å billedlegge var i hvert fall at jeg var etterlyst. Sommerlig hvitvin er ikke for pyser!

Og hadde temperaturen sunket noen grader eller vi hatt en siste rest kjølig vett igjen i hodet, hadde vi kanskje gitt oss da og tatt en rolig pinsehelg sommerslitne førtiser verdig, men neeeeida! Dagen etterpå var det seff full Grand Prix-finale med diktatorpop-pauseinnslag, skandaler og homsefest – komplett med svenske hagfags.

Jeg fant seff frem Mette-Marit-hatten min – ikke skilue-badehetten fra 17. mai, men mer inspirert av den gamle og litt mer Grand Prix-vennlige hattestilen hennes – oppildnet som jeg var av min nye karriere som kronprinsessens linselus.

Men nå er det nok! Neste uke ligger jeg rett ut i skyggen med telefonen slått av og studerer Taras store badedrakt-guide så jeg har noe å ha på meg på stranda i Marokko. Helst noe i en sterk signalfarge i tilfelle også Nord-Afrika skulle vise seg å bedrive hvalfangst. Jeg tror i grunnen Sveinung føler det på samme måte…

Se flere bilder fra åpningen av Unni Askeland sin utstilling og Grand Prix-fest på Tarapi sin Facebook-side her.