Vakre, vidunderlige dager her i Nord-Makedonia med glade damer på tur, ble i går til sorg, sjokk og raseri over nyhetene om den brutale volden mot forsvarsløse mennesker i Oslo natt til lørdag.
Mange av oss på rundreise her i Nord-Makedonia nå, hadde familiemedlemmer, nære og kjære direkte berørt av skytingen mot blant annet Norges største og eldste utested for skeive; London Pub.
Selv er jeg stamgjest på stedet og har vært det i årevis. Jeg har holdt herrenes tale og gjort mange andre sprell der under Pride-uka i Oslo, så hadde jeg vært i Norge nå, ville jeg garantert ha vært på London Pub. Store deler av mitt nærmeste nettverk vanker også der.
Merete sin bror Vegard Stubhaug synger i Oslo Fagottkor og sang solo under åpningen av NRK sin Pridefest fra Rådhuset.
Så vi ble begge sittende våkne gjennom natten for å ringe, tekste og melde alle våre nære og kjære for å forsikre oss om at de var trygge.
Heldigvis mistet ingen av våre aller nærmeste livet, men som de fleste andre er vi rystet, sjokkert og rasende over at en allerede utsatt minioritet som det skeive miljøet, må tåle og takle slik brutal vold, frykt, sorg og smerte.
For hvordan takler man et slikt angrep på det aller vakreste vi mennesker har, nemlig kjærligheten? Ved å reise oss, stå sammen og si et rungende nei til hatet og mørket som prøver å skremme oss til tauset.
Så mens vi til vår store glede og beundring så at Oslofolket tok til gatene i en spontan pride-marsj likevel, feiret vi kjærligheten, livsgleden og samholdet med å danse til Strauss her i verdensarvsbyen Ohrid.
For livsgleden og kjærligheten er den største verdensarven vi har og den gjelder oss alle! Uten unntak!
Hat avlar hat. Det eneste som kan kvele hatet er samhold, solidaritet og enda mer kjærlighet. Vi kan aldri la oss skremme til tauset eller la frykten hindre oss i å kjempe for det som er rett. Så vi fortsetter å feire livet her i Nord-Makedonia nå.
Vi skåler for menneskeretten det er å få leve et liv som seg selv.
Og vi fortsetter å flagre rundt i vår vakre og fargesprakende nye kaftankolleksjon.
Vi fortsetter å bruse med fjøra våre sammen med påfuglene ute på St. Naum.
Vi gjør det fordi livet er for kort og for dyrebart til ikke å feires hver eneste dag. Plutselig er det tatt fra oss slik to mennesker så brutalt mistet livet natt til i går. Midt i feiringen, gleden og kjærligheten, ble livslyset slukket.
Men vi sier det som det eldgamle swahili-diktet gjør: «Jeg er som perlehøna, jeg dør i all min prakt!» Og sånn må vi også leve, mener vi.
Så fortsett å spre fargene deres utover alle de fargeløse der hjemme i Norge! Hev hodet, vær stolte, stå sammen i sorgen, pust ut og gjør dere klare til å fortsette kampen. For menneskeverdet, kjærligheten og livsgleden selv.
For som vi har sitert Dolly Parton i snirklete skrift langs kantbordene på pågfugl-kaftanene våre: «En påfugl som hviler på sine fjær, er bare enda en kalkun.» Det er nå det gjelder.
Legg igjen en kommentar