Så ble det jaggu jul i år igjen. Første søndag i advent og racet mot familielykken 24. desember er i gang. I år er jeg min egen adventstake og juletre.
Jeg innledet høytiden med å pynte til jul sammen med deler av min urbane familie på homsestedet London Pub nå i helgen. Tonnevis av glitter, nisser og fjas var samlet inn av vår fabelaktige frisør og tradisjonsbærer Vidar Bigboy og stamgjester, skruller og fruktfat stilte mannsterke for å feste det hele til vegger og tak. Herregud så gøy! Hvem sier at ikke litt lykke kan kjøpes?
Allerede på trikken ned til London skapte jeg stor julestemning på Oslo Sporveier med batteridrevne julelys og bjeller til frukthatten. Jeg har jo blitt så vant til å gå rundt med frukt på hodet nå at jeg nesten glemmer det, men elektrisk bananbelysningen sørget for at jeg fikk god anledning til å formidle det glade julebudskap til nysgjerrige nordmenn og turister med kamera.
I år handler nemlig min jul om et fruktbart felleskap og det kostet ikke mer enn snaue sytti kroner i julelys. Vi er ikke alle røde julekuler, lilla adventstaker og ribbesvor med surkål. Noen av oss er fruktfat, tenner en syvarmet menorah eller spiser Halal i stedet. Da en dame på trikken sa til meg at jeg måtte tåle og stirres på så mye frukt og bling jeg hadde på hodet, svarte jeg at ja seff, det er aldri stirringen det er noe galt med. Kunne hun ikke spørre hvorfor i stedet?
Og det gjorde hun. Sånn fikk jeg fortalt årets jule-evangelium ikke bare til henne, men til hele trikken. Det hendte jo nemlig i de dager da det blåste en fascist-vind over Europa. Nordmenn skulle telles i manntallet for første gang på ti år og vi hadde lagt en sommer bak oss der vi sverget på å ta demokratiet og fremtida tilbake. Og da satt hun plutselig der på T-banen en dag: Banandamen.
Gyllenbrun i huden, med glitrende frukt på hodet, ble hun hvisket og tisket om av mine sidepassasjerer som mente det måtte være noe galt med henne. Ingen normale mennesker kunne ha bananer i håret, mente de.
Hvordan skal vi lykkes i å ta fremtida tilbake hvis vi ikke en gang klarer å akseptere litt frukt i hverdagen? spurte jeg damen på trikken. Hvordan skal vi ivareta et fruktbart felleskap når vi lar oss skremme av et par bananer? Hvordan skal folk få blomstre og modnes når vi prøver å luke dem ut så fort de spirer? Alle kan ikke være kålerabi og kål. Noen må få være kirsebær og vannmeloner også!
Det er derfor med bankende julehjerte jeg nå kan kåre Bjørg Sandkjær til måneds vinner av Tarapi sin frukthatt-konkurranse. Hennes redesign av militærhjelmen mens hun var på oppdrag i Zambia, er i seg selv et bidrag til verdensfreden.
Og når det gjelder alle dere andre som syns det blir litt i overkant fruktsomt med mango og julelys på hodet: Bruk adventstiden til en stille protest mot sosial kontroll og ufruktbar frykt med en hemmelig liten fiken i lommen! Frukt er aldri feil!
Se flere bilder fra helgens julepynting på Tarapi sin Facebookside.
Trudelutten
Det er så deilig å lese denne bloggen!
Får lyst å gå ut å sjokkere folk ved å gjøre noe helt avsindig galskap som å ha noe frukt på hodet eller smile og si hei til en fremmed. Herlig er du!
Lene Wikander
Hihi. Tips: Neste gang du er i en heis full av fremmede, snu deg mot dem, slå ut med armene og si: Ja dere lurer vel på hvorfor jeg har samlet dere her i dag?
Og så går du av i neste etasje 🙂
Brooke
Quality articles is the key to attract the people
to visit the web site, that’s what this site is providing.