På fredag ble den såkalte «kulturprofilen» Gaute Drevdal (50) dømt til 13 års fengsel for voldtekt. Det er et stort fremskritt for Norge og norske kvinners rettssikkerhet når det gjelder forståelsen av hvor alvorlig voldtekt er som kriminell handling, hvilke enorme skadevirkninger voldtekt har for ofrene og at straffeutmåling av voldtektsdømte må stå i forhold til denne alvorlighetsgraden.
Som jeg har blogget om før, kjenner jeg Gaute Drevdal. I hvert fall kjente jeg ham da han var en god del yngre enn han er nå og jeg kjente ham som en fin fyr med sunne verdier. Men som jeg også skriver i det innlegget, er det nettopp det som er problemet.
Vi trives jo nemlig best med å se på voldtektsforbrytere og overgrepsmenn som monstre. Faktisk trives vi så godt med det at vi graderer voldtekt i det offentlige ordskiftet.
Blir du slått ned og voldtatt av en fremmed på gata mens du som kvinne er klin edru på vei til en høyverdig aktivitet som å hente barna i barnehagen, iført tekkelig antrekk, ser vi på deg som et «verdig» offer.
I hvert fall mye mer «verdig» enn hvis du, slik som voldtekt langt oftere begås; er full på fest, har på deg miniskjørt eller noe annet «sexy», er dopa, sovner på nachspiel og blir voldtatt av en du kjenner som en fin fyr med sunne verdier.
Vi trives med å mistenkeliggjøre kvinner for voldtektene de blir utsatt for. Vi gir ofte uttrykk for at de indirekte har seg selv å takke siden de tillot seg å bli så fulle, kledde seg så fristende, oppførte seg så flørtende, ikke passet godt nok på seg selv, eller tok all verdens forholdsregler slik at de kunne unngå å bli voldtatt.
Vi trives med å mistenkeliggjøre voldtatte kvinner ved å påføre dem skyld, skam, kritikk og velmente «råd». Og vi trives med å ile voldtektsmannen i forsvar som mange for eksempel gjorde i kommentarfeltene da norske medier identifiserte Gaute Drevdal med fullt navn og bilde etter at dommen falt på fredag.
Vi trives med å ville beskytte overgrepsmenn fra «gapestokken», «tenke på familiene deres», «ta hensyn til at saken er anket og derfor ikke ferdigbehandlet» osv. Og det er på grunn av at vi er så komfortable med slikt at det i det hele tatt faller en dømt voldtektsmann som Gaute Drevdal inn å gå ut og forsvare seg med at han «ikke så tidsånden komme».
Som om det er tidsåndens feil at disse kvinnene ble voldtatt og trodd på av retten. Som om det er tidsånden det er noe galt med og ikke voldtekt.
Eller enda verre: Når advokaten i retten lar sin klient forsvare seg med at de voldtatte kvinnene har «falske minner» fra hendelsene og prøver å underbygge det med forskning, mens ikke en eneste sjel i verken media eller kommentarfelt, påpeker det helt absurde i den påstanden.
For hvis det er slik at voldtatte kvinner kan lide av «falske minner» om voldtekt, hvorfor kan aldri voldtekstmenn ha «falske minner» om frivillig sex? Hele argumentet faller på sin egen urimelighet.
Men fordi vår kulturs syn på voldtekt altså fortsatt er så urimelig, er det mulig å presentere et slikt «forsvar» i norsk rett i 2020. Vi har fortsatt en lang, lang vei å gå før voldtekt blir tatt tilstrekkelig på alvor som den grove kriminelle handlingen det er.
Og vi har en enda lengre vei å gå når det gjelder forståelsen av hvem norske voldtektsmenn er. Voldtekstmenn og overgripere er stort sett menn folk rundt dem kjenner som fine fyrer med sunne verdier. Den største voldtektskategorien her i landet er festrelaterte voldtekter, med hele 39 prosent av alle anmeldte voldtekter i følge Kripos.
I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, har nesten ti prosent av alle norske kvinner blitt utsatt for voldtekt. De fleste voldtektsmennene var noen kvinnene kjente. Dette er et folkehelseproblem. Voldtektsmenn er ikke monstre helt annerledes enn oss. De lever midt i blant oss og de fleste er til og med godt likt av sin nærmeste krets.
Gaute Drevdals advokat har nå anket dommen. Jeg håper og tror den blir stående. Også håper jeg de neste avisartiklene om denne saken ikke handler om Gaute Drevdals forsvar, men om den formidable innsatsen de fornærmede kvinnene har nedlagt ved å orke å stå i denne skittstormen.
Ved å orke og våge å anmelde overgrep og å stå oppreist gjennom en årelang etterforskning og påfølgende rettssak, har de styrket norske kvinners rettssikkerhet. Vi skylder dem dyp respekt og en stor takk.
Ikke Gaute
Fin artikkel og gode tanker!
Et tips: Det blir litt mye med 3 (!) «glade» bilder av deg i én sak. Jeg vet at det er din blogg og du har din fulle rett, men det oppleves bare litt mye/masete 🙂
Lene Wikander
Er bare for å brekke teksten så folk skal orke å lese hele og opphavsrett og blabla som du vet, men takk for innspill 🙂
Nina
Uenig i kritikken. Synes det var fint med ditt skarpe blikk til sterk tekst.
André
Skarp penn. Bra skrevet.
Har selv reagert på at «Mr. Nobody» kalles for kulturpersonlighet av tabloidene?
Har faen ikke hørt om grisen en gang?.
Thruth
Mange som mener mye.
«Kulturprofil»
Ikke kultureliten , Ikke faste ansettelser. Gaute var den N&D redaktørene som satt igjen med minst. Han var redaktør for web på Hove og har ikke snakket med Arrangør på annet enn telefon. Gaute var en freelance journalist og DJ. Ikke overdriv og lat som han hadde ansvar for alt av gjestelister på 2000 tallet eller man måtte by på seg selv for å få jobb.
Dette er jo bare crap
synnøve mo
En far er en autoritet overfor sitt barn. Selv om den faren jobber i en pølsebod. Gaute var en autoritetsfigur overfor de jentene. Med en skarp penn og en avis til å spre sine meninger. Og et nettverk som beskyttet han. Bor du i Oslo og er 20 – 50 år og var ute på byen/festival på 90 – 00 tallet, ja da visste du hvem han var. Du visste også hva han holdt på med av ekle greier… og ja, ingen sa noe….
Veldig godt skrevet! Mange gode poenger!
Meetoo
Jeg bodde i Oslo i den perioden du nevner, jeg jobbet på de fleste store scener, festivaler og turnerte mye Norge og utland. Jeg hadde aldri hørt om fyren før så vet ikke hvor stor eller viktig han har vært.
Christine
Viktig og god tekst.
Beste jeg har lest om denne saken.