Å spise kirsebær med de levende

Dere som har vært der, vet hvordan det er. Uansett hvor lenge siden det er at du ble ferdigbehandlet for brystkreft, sniker angsten seg på foran hver kreftkontroll etterpå. Og når du i tillegg har hatt ubehag i brystet slik jeg har hatt nå, er du rimelig sikker på at livet slik du har kjent det som ferdigbehandlet og kreftfri, straks er over når du sitter på venterommet.

• 

• 

For det er jo det som er så bedritent med brystkreft. Den kan alltid komme tilbake. Både 10 og 20 år senere. Dette vet vi som lever med diagnosen. Vi tenker på det jevnlig og selv om det ikke står øverst på lista av tanker hver eneste hverdag, ligger det alltid under der og ulmer som en altfor aktuell påminnelse om at livet ditt kan bli snudd helt trill rundt i løpet av noen minutter på kreftkontroll.

Kontrollen min denne uka var hos Unilabs i Oslo. Og det selvfølgelig midt i den travleste uka jeg har hatt i hele år. Jeg og fotograf Trude Westby er midt i produksjonen av en ny, stor Tara-serie, og jeg og Merete Stubhaug som driver Zanzibar-reisegruppa Kaftankraft, er i innspurten på å få ferdig designet til silkekaftaner vi nå skal produsere i samarbeid med det sosiale entrepenørskapet Sisters in Business.

Så jeg prøvde iherdig å ta det som et godt tegn da jeg så at begravelsesbyrået som alltid har holdt hus vegg i vegg med Unilabs, nå kunne melde om at de midlertidig har flyttet et stykke unna. Det har jo ikke gitt den mest optimistiske følelsen å måtte passere tripple vinduer med gravferdsreklame hver gang jeg har hatt kreftkontroll på Unilabs før.

Men jeg har jo tenkt at det i det minste er effektivt lagt opp hvis kontrollen går til helvete. Kreftfri? Vennligst finn utgangsdøren til høyre. Tilbakefall? Vennligst benytt dem av sideinngangen til gravferdsbyrået. Ha en god dag.

Men nå er det jo heldigvis slik at tilbakefall av brystkreft med dagens medisin, svært sjelden er ensbetydende med en rask død. Men livet på behandling er en slags død det også. For da må du si farvel til livet ditt slik du kjenner det den tiden behandlingen varer, og igjen starte på den lange veien med å reparere de mest livshemmende senskadene behandlingen gir.

Før kreftkontrollen denne uka hadde jeg gått en stund og kjent på stikkende smerter i det «friske» brystet. Jeg fant ingen kuler eller hevelser, men siden både min mor og min bestemor først fikk kreft i det ene og flere år senere kreft i det andre brystet, holdt jeg på å spy da jeg sto utenfor Unilabs.

Vel vitende om at uansett hva resultatet ble, måtte jeg likevel spurte avgårde og intervjue Camilla Stoltenberg for Tara og i møte med Sisters in Business rett etterpå. Det er jo ikke sånn at livet kan settes på pause med umiddelbar virkning. I hvert fall ikke som frilanser og selvstendig næringsdrivende. The show must go on!

• 

• 

Så da jeg satt der på venterommet og beskjeden kom om at de ikke fant det minste tegn til kreft og tilbakefall, begynte jeg bare å grine. Lettelse etter et så høyt nivå av stress og angst, gir seg ofte veldig fysiske utslag. Men i går hadde resultatet sunket langt nok inn til at jeg klarte å feire.

Det ble gjort med deilig boblende Cremant og nakenbading i Oslo-fjorden. For er det noe brystkreftdiagnosen har gitt meg aller mest av, er det vilje til liv og evne til å leve både på tross av og på grunn av hverdagskaos, senskader, kreftkontroller og vissheten om at det ikke varer uendelig det jeg har akkurat her og nå. I neste øyeblikk kan det være borte. Og jeg vil spise kirsebær med de levende så ofte jeg kan!

• 

• 

Og det skal jeg gjøre uansett hva verden og livet kaster på meg av pandemier, jobbstress og faenskap nå. For denne uka fikk jeg livet i gave enda en gang. Og det et helt år til ende. Hasta la vista til døden min slik jeg kjenner den! Nå møtes vi ikke igjen før til neste år! Tror jeg. Når tror du at du møter du din?