Tjue år med Tara

Norges største kvinnemagasin Tara feirer nå tjue år og jeg har vært med på laget i femten av dem.

Men jeg kjente Tara-redaktør Torunn Pettersen lenge før det. Faktisk helt siden jeg var journalist i Det Nye og hun i Norsk Ukeblad som begge var eid av samme forlag. Så da Torunn inviterte meg med på team Tara var det ikke nei i min munn. Det har vært fantastiske år der jeg har fått møte utrolig mange morsomme, bra og interessante damer i jobben som journalist.

Jeg har fått jobbe med noen av Norges beste fotografer som for eksempel Stian Andersen som nå forlengst er en internasjonalt anerkjent fotograf med en imponerende portefølje.

Og ikke minst med min gode venninne og dyktige fotograf Trude Westby.

Og fabelaktige fotokunstner Xenia Villafranca.

Det har blitt noen saftige Tara-covere av intervjuer jeg har gjort opp gjennom årene.

Men favoritten over alle favoritter må være dette coveret med supergirl Anne Lindmo. «Hysj! Nå må menn lytte» i forbindelse med MeToo.

Det burde være flere slike covere i kvinnepressen spør du meg. Men det har blitt noen kule oppslag inne i bladet også.

Også har det seff blitt reising. Mye reising!

Skal jeg trekke frem en Tara-favoritt her, må det bli tidenes jentetur til St. Petersburg i Russland med nå dessverre avdøde «Moskva Marit»; Marit Christensen og fotograf Xenia Villafranca.

Marit var en sann fest av et menneske, kunnskapsrik, morsom og lynskarp. Og å bli introdusert for en by som St. Petersburg av en som kjenner den ut og inn som henne, var en uforglemmelig opplevelse. Men jentetur til Paris med Anne Lindmo og den fabelaktige jentegjengen hennes, kommer også høyt på lista.

Og midt oppi alt dette fikk jeg brystkreft.

Det blogget jeg åpent og filterfritt om her på Tara-bloggen tarapi, noe som ga meg mange følgere i samme båt. Og da jeg gikk ut med noen kraftsalver om senskader etter kreftbehandling som ingen snakket om, startet jeg en nasjonal debatt som førte til at dette endelig ble snakket om og at Brystkreftforeningen hadde senskader som tema for Rosa Sløyfe-aksjonene sine. Disse kraftsalvene førte selvsagt til veldig mange oppslag i andre medier enn Tara også.

Jeg havnet til og med på talkshowet til Anne Lindmo.

Og bloggen ble det bok av.

Alt dette igjen førte indirekte til det kanskje aller kuleste og mest livsendrende Tara-oppslaget av dem alle for meg personlig, nemlig dette:

Norske Karianne var brystkreft-overlever som meg, fulgte bloggen min, hadde akkurat startet opp et lite hotell og safari-firma i Tanzania og lurte på om jeg ikke ville gjøre en sak på det. Som sagt så gjort og da vi var ferdig og tok et glass vin i hagen hennes i Dar es Salaam, sa hun: «Hvorfor inviterer du ikke følgerne dine med deg på tur?

Jeg hadde aldri tenkt tanken en gang, kunne det gå an? Men jeg ble enig i å gi det et forsøk. Det skjer ingenting hvis man aldri tør å prøve, det er i hvert fall helt sikkert. Så vi lanserte en tur med safari i Tanzania og kultur og strandliv på Zanzibar som jeg allerede kjent godt gjennom mange år, postet den på bloggen med påmelding på Vipps og fikk nesten 70 påmeldte på to minutter. Vippsen kræsja og jeg ble bare sittende og måpe.

Så da måtte vi jo lage noen turer til så alle skulle få plass.

Karianne døde dessverre av spredning etter noen år og Merete ble en viktig samarbeidspartner de neste fem årene, men nå er jeg etablert med eget, kvinnelig reisebyrå og butikk her på Zanzibar der jeg fortsetter å arrangere uforglemmelige jenteturer fordi kvinnefellesskapet er noe av det beste vi har.

Så tusen takk og gratulerer så mye med 20-årsdagen til Tara – Norges største kvinnemagasin. Vi trenger slike pusterom i livet som Tara gir og vi trenger kvinnefellesskapet vårt. Jeg fortsetter selvfølgelig som fast spaltist i bladet der jeg skriver om et liv på reise, og som gammelrosa-blogger her på Tara-bloggen tarapi. Bare lov meg at dere ikke prøver å style meg med sånn prippen-myndig-frøken-lærerinne-look som dere gjorde forrige gang vi tok byline-bilder:

Neste gang må det bli i kaftan som seg hør og bør! Jeg har noen å velge i etter de siste åtte årene her på Zanzibar, lol.

Så tusen takk kjære sjefredaktør Torunn Pettersen og resten av det fabelaktige universet med hverdagsdronninger som har vært, er og skal bli en del av Tara. Enten det er som medarbeidere, intervjuobjekter eller lesere.

Flere av leserne vet jeg i hvert fall at jeg vil se på Zanzibar allerede i høst. Og vil noen av dere andre være med dere også, har jeg fortsatt ledige plasser på høstens jentetur til Zanzibar som dere finner program til HER. Hurra for Tara, hurra for kvinnefellesskapet og hurra for alle hverdagsdronninger. For som jeg alltid har sagt her på bloggen: Livet er ikke for pyser!