Jakten på en lysekrone…

Jeg har alltid likt lysekroner. Helt siden jeg var liten og vokste opp i denne kopien av en middelalder-borg utenfor Bergen der ballsalen nede var full av dem:

Men aldeles besatt av lysekroner ble jeg ikke før i 2012 da jeg kom over dette fantastiske vidunderet på en restaurant rett ved operaen i St. Petersburg.

Det var tidligere NRK-journalist og forfatter Marit Christensen som tok med fotograf Xenia Villafranca og meg dit.

Vi var på reportasjetur for Tara og Marit Christensen skulle vise oss sitt St. Petersburg som hun jo kjente inn og ut etter mange år som korrespondent for NRK i Russland. Og det ble noen lysekroner for å si det sånn…

Marit var ei fantastisk dame. Kunnskapsrik, morsom og original. Hun kunne virkelig Russland. Kulturen, maten, musikken, kunsten, politikken og ikke minst språket. Nå er hun dessverre død, men hadde et rikholdig, spennende, morsomt og givende liv.

Jeg har ikke drukket så mange vodka-shots skyllet ned med tyttebærsaft i hele mitt liv som den gangen på tur med henne til St. Petersburg. Men så lærte jeg meg også å skåle for livet, havet, døden og kjærligheten på tradisjonelt russisk vis, lol.

Derfor skal det sies at lysekrona ble mitt livs kjærlighet først etter et par stive vodka-shots som dere kan se Marit og meg tylle i oss i denne Tara-videoen fra restauranten helt i begynnelsen.

Restauranten lå jo som sagt rett ved operahuset i St. Petesburg og alle kelnerne som jobbet der var studenter ved operahøyskolen og brøt jevnlig ut i flerstemt sang. Dere kan både høre og se dem og lysekrona i siste halvdel av videoen over her.

Så etter to stive vodka, tre glass tyttebærsaft og denne vakre opera-avslutningen på kvelden, var jeg for evig og alltid forelsket i lysekroner.

Jo større og mer fargesprakende, jo bedre. Jeg kan ikke et kvekk russisk, likevel var det som jeg skjønte hvert ord i denne sangen og hjertet bare brast i tusen skimrende lysekrone-prismer.

Kjærligheten til lysekroner har ikke blitt noe mindre etter at jeg flyttet hit til Stone Town i det gamle sultanatet Zanzibar. Her bor jeg som sagt i et gammelt herskapshus fra tidlig 1700-tall.

Dette var det private hjemmet til min venn Emerson Skeens før han døde. Emerson er mannen bak herskapshotellet Emerson Spice der vi alltid bor med damene våre på tur her i Stone Town. Huset jeg bor i er en miniversjon av dette hotellet som selvfølgelig har forskjellige lysekroner i alle rom.

Men den fineste henger rett ved Lene Lounge i Secret Garden på hotellet:

Den er så overdådig vakker med sine turkisblå nyanser at vi seff har hatt fotoshoot av kaftan-kolleksjonene våre under den mang en gang.

Faktisk har vi brukt noen tusen kroner på å kopiere akkurat dette bildet opp på et digert foto-lerret:

Så vi kunne henge det i den nye butikken vår som ligger i første etasje av det gamle herskapshuset jeg bor i.

Og tenker dere det var dyrt å bruke noen tusenlapper på det, skal jeg hilse dere å si at det er INGENTING mot hva en skikkelig lysekrone koster! Som dere vet har jeg jo jaktet på en lysekrone til butikken vår ganske lenge nå. Men jeg måtte faktisk ta en pause av frykt for hjerteflimmer over prisene. En Veneziansk Murano lysekrone som disse, ville for eksempel vært selve drømmen:

Men de koster altså flere HUNDRE tusenlapper. Denne blå forelsket jeg meg seff helt i:

Men den koster like mye som et middels, norsk huslån. Så da jeg var på ferie i Bangkok med venner i forrige uke og havna på dragshow med DEN lysekrona i taket:

Ja da var jeg bare to vodka-shots og et ørlite glass tyttebærsaft unna å klatre opp i taket og knabbe med meg hele greia!

Men nå drikker jeg heldigvis ikke lenger vodka-shots etter den runden med Marit og lysekrona i St. Petersburg….

Og ikke er ei lysekrone noe man bare kan slenge i håndbagasjen på flyet heller, som min kjære venn Robert minnet meg på da jeg slukket min lysekrone-sorg med et glass hvitvin til det fabelaktige, glitrende fargespillet som er solnedgangen over Bangkok sett fra vår favoritt-skybar Scarlett på Pullmann G Hotell.

Den som bare kunne hatt en «lysekrone» som dette å se på hver dag, hæ?

Men jeg gir ikke opp! Tilbake på Zanzibar har jeg nå fått innpass i det aller helligste hos det over hundre år gamle antikvaritet Curio Shop her i Stone Town.

Så stay tuned for neste episode av «Jakten på en lysekrone», lol. Nå er det ikke lenge til jeg kommer en tur til Norge heller. Så skulle dere snuble over ei greit prisa lysekrone det er mulig å få med seg i en koffert så hyl ut! Snakkes neste helg.