Havfrue-legenden er universell. Uansett hvor du drar i verden, var havfruene og sirenene der først.
Eldgamle myter om havfruer finnes i alle verdens kulturer med tilknytning til havet, innsjøer eller store elver.
Vi holder jo til på Zanzibar i Øst-Afrika og nå har vi en stor gjeng norske damer med oss på havfruesafari her ute i det indiske hav.
Alle bildene i dette blogginnlegget er fra opplevelser de har hatt med oss de siste par ukene.
Den mest kjente havfruemyten her i Afrika er «Mami Wata». Hun helbreder de syke og bringer lykke til de som ærer henne, men drukning og død over de som ikke anerkjenner hennes livgivende fremtidskraft.
De som ønsker hjelp fra Mami Wata, gjør det ved å danse seg selv inn i transe så de kan entre hennes verden. En annen verden enn vår. En verden under vann.
Når du kan sette deg i en Zanzibar-dhow og seile stille på passatvinden inn til en øde kokosstrand…
Når du kan ha en hel sandbanke ute i det indiske hav helt for deg selv…
Og kan vandre rundt der ute på havets bunn med sjøstjerner og sneglehus, før sandbanken dekkes av høyvannet og synker til bunns igjen…
Da kan man av og til synes å høre sirenesang fra et sted langt der utenfor revet…
Når du kan sitte her ved havet og studere de turkise blåfargene i timevis fordi de hele tiden skifter med lyset…
Når du hver kveld ser solen forsvinne i havet for å gi deg den blå timen før det blir mørkt, mens det siste lyset maler himmel og hav i oransje, rødt, lilla, mørkeblått og purpur…
Da er det vanskelig å tenke seg en verden der havfruer ikke finnes.
Når du kan høre de afrikanske trommene dundre gjennom natten fordi naturkrefter, forfedre og ånder skal påkalles av sine tradisjonelle, dansende tilhengere – alltid kledd i rødt og hvitt.
Gode muslimer og kristne om dagen, men om natten tar de urgamle kreftene over.
For her ute ved verdenshavet, på Zanzibars ødeste strender i regnskogen, ligger verdensreligionene av og til som et tynt ferniss over eldgammel folketro. Slik den ofte gjør det i koloniserte kulturer. Forfedrene og mødrene var tross alt først.
Litt som støy og krusninger på vannet slik at sikten hemmes når solen skinner.
Men i den blå timen, når krusningen på vannet stilner, kan du få et glimt ned i dypet til en annen verden. En verden under vann. Der Mami Wata fortsatt svømmer i menneskenes fremtidsdrømmer.
Vi vil dele den følelsen vi har når vi sitter her og ser utover det blåturkise havet.
Når vi seiler inn på en øde kokosstrand.
Når vi snorkler i lagunen og lar tankene dykke ned i den magiske blå timen.
Derfor arrangerer vi havfruesafari hit til vakre Zanzibar.
Det gjør noe med oss mennesker å reise til et sted med andre fortellinger om livet. Det er en sirenesang for sjelen.
Vi trenger å oppleve magiske omgivelser som lar drømmene og mysteriene våre leve. Påmelding og program til vinterens havfruesafari finner dere her.
Legg igjen en kommentar